Som så mange andre har jeg de siste månedene fulgt med på debatten om oppgjøret etter 22. juli. Mange ulike stemmer har kommet til orde ved tiårsmarkeringen. Flere av dem har vært mennesker som overlevde terroren.
Også politikere fra de fleste partiene har ytret seg. Et tema som har gjentatt seg, er behovet for et skikkelig oppgjør. Hva oppgjøret skal innebære har variert etter partilinjene.
Det har vært opprørende å lese om hvordan de som overlevde har blitt behandlet de siste ti årene. Men mest opprørende har det vært å lese hvordan enkelte politikere har ytret seg, med den hensikt til å beskytte seg selv og egen politikk, uten å ha tatt seg tid til å lytte til ofrene.
Mitt blikk på oppgjøret med ideologien bak 22. juli-terroren, er sett i lys av nesten tretti år med et lignende behov for et samfunnsoppgjør med krigsforbrytere etter krigen i Bosnia-Herzegovina. Et oppgjør som ofrene etterspør, men som ingen tar.
Kobling mellom Srebrenica og Utøya
Koblingen mellom krigen i Bosnia-Herzegovina og 22. juli er nemlig til stede: fra ideologen bak etnisk rensning og folkemord i Bosnia-Herzegovina til Anders Behring Breiviks ideologisk motiverte massedrap av AUF-ere. Breivik lot seg inspirere av storserbiske fascister og deres håndtering av «det muslimske problem» – selv om den tidligere bosnisk-serbiske lederen, Radovan Karadzic, som nå er dømt for krigsforbytelser, har uttalt at han ikke setter pris på å være Breiviks forbilde.
Hvordan tar et samfunn oppgjør med massemord og folkemord? Det som er tydelig for meg er at den parten som blir definert som «problemet» og utsatt for massedrap, i alle fall ikke skal ilegges noen begrensninger i å ytre sine bekymringer eller kritikk over dårlig behandling.
Så er spørsmålet hvem som skal høre på og hva skal skje etter at lyttingen er unnagjort.
[ Straffbart å fornekte Srebrenica og folkemord ]
Rettslig oppgjør er ikke nok
Én form for oppgjør er rettsoppgjør, slik som rettssakene i FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og 22. juli-rettssaken. Men et rettsoppgjør må først og fremst betraktes som starten på et større samfunnsoppgjør – og det krever handling på utallige måter.
Et rettsoppgjør alene er nemlig ikke er nok til å endre ideologiske ståsteder eller til å formidle historien. Det har blitt tydelig etter rettssakene som fulgte krigene i eks-Jugoslavia, der dømte krigsforbrytere senere har blitt oppnevnt til offisielle embeter og fått gater og studenthjem oppkalt etter seg.
Å si «aldri mer», for så å ikke følge opp med konkrete tiltak og dyptgående refleksjon rundt egen politikk er teater
— Amina Selimovic
Når storsamfunnet ikke tar et oppgjør med farlige ideologier, vil rettsoppgjøret miste sin forsonede og samfunnsbyggende kraft. Da vil rettsoppgjøret kun bli en prosess der straff utdeles – til mennesker som fortsatt av mange blir ansett som forbilder og helter.
Det fører ikke til forsoning. Det er ikke rettsprosessen i et demokratiske land verdig.
Rettsoppgjør alene fører heller ikke til at historien formidles. Vi vet at Breivik, Mladic og Karadzic ble dømt, men samtalen om ideologien bak handlingene deres, har ikke blitt gjort godt nok tilgjengelig for folk flest. Selv i klasserommet har det vist seg vanskelig – av flere årsaker – å snakke om 22. juli.
[ Unge Venstre-leder: «AUF har stått aleine. Det vil jeg si unnskyld for» ]
Ord er ikke nok
Hvem er det ofrene fra krigen i Bosnia-Herzegovina vil at skal ta de avgjørende første stegene i et oppgjør? Jo, det er politikere og religiøse ledere. Med sin autoritet kan de lede menneskers hjerter og legitimere holdninger og handlinger. Det er det samme AUF og overlevende har etterspurt i Norge.
Det har mye å si for ofrene, men også for alle andre, når ledere klart og tydelig erkjenner at de har feilet, og nå vil gjøre konkrete tiltak.
Som en som har overlevd etnisk rensing vet jeg hvor viktig det er når politikere og religiøse ledere fra den «andre siden» ønsker å bidra til formidlingen av at visse ideologiske tankesett ikke har plass i verden.
Det kan være fint og motiverende å høre høytstående politikere ytre «aldri mer», men denne varer kun en kort stund. For at ordene faktisk skal ha effekt trengs handling bak ordene. Å si «aldri mer», for så å ikke følge opp med konkrete tiltak og dyptgående refleksjon rundt egen politikk er teater – det er spill for galleriet.
Vårt valg
Hvordan gjøre 22. juli og Srebrenica til en samfunnsbyggende samtale? Det må snakkes om. Det holder ikke å si «det er for vanskelig». Berøringsangst for vanskelige temaer kan føre til mytologisering og skape parallelle historieforståelser.
Det er uhyre viktig for ethvert samfunn å kritisk vurdere sin egen historie og selvforståelse. Man må gå grundig til verks for å finne ut hvordan det som ikke skal skje – forsøket på å utrydde en gruppe – faktisk skjedde. Hvor feilet vi og hvordan handler vi videre?
Vi må velge å bli bedre. Kun da kan vi hindre stigmatisering og tilintetgjøring av hele grupper.
— Amina Selimovic
Et dyptgående oppgjør er kostbart og langvarig. Mytologisering og glorifisering av egen fjern og nær historie må granskes. Det samme må håndteringen vanskelige situasjoner.
Det må settes av midler til forskning og formidling som ser både bakover, i samtiden og framover. Det krever at det settes av tid til politisk samtale og refleksjon, og en vilje til å lytte og til å samtale, på et nivå som overgår standarden. For kriser endrer samfunnets grunnstrukturer og veien vi velger videre vil skape etterdønninger.
Et dyptgående oppgjør krever at samfunnet blir en bedre versjon av seg selv. Vi må velge å bli bedre. Kun da kan vi hindre stigmatisering og tilintetgjøring av hele grupper.
I dag markerer vi terrorangrepet mot Al-Noor moskeen og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Jeg håper flere gjør nettopp dette valget i dag.