Verdidebatt

Bøndenes barn dør av sult

MATPRODUKSJON: De fleste er enige om at det er grusomt og meningsløst at barn dør av sult. Desto verre blir det når vi vet at sult kan utryddes.

Hvert femte sekund dør et barn av sult i verden, og de fleste er barn av bønder. Det kom nylig fram på et stort FN-toppmøte om verdens matproduksjon i Roma. Håpet ligger nå i at vi nå vet hvordan problemet kan løses og hva det vil koste.

Før pandemien døde 3,1 millioner barn årlig av sult. FN meldte sist uke at antallet som sulter har økt det siste året med over 150 millioner til godt over 800 millioner, først og fremst på landsbygden i fattige land. I tillegg lider 2,6 milliarder mennesker fordi de ikke har råd til nok sunn mat.

Det gjør sult og underernæring til verdens største helseproblem både før og under pandemien.

.

Matmangel er ikke problemet

Daglig blir mange småbarn skadet for livet fysisk og mentalt av mangel på mat, skolebarns evne til å lære og holde seg friske er svekket. For de som spiser nok sunn mat hver dag er det umulig å fatte lidelsene én av ni personer i verden utsettes for daglig. Alle regjeringene, organisasjonene og bedriftene som møttes i Roma var enige om at dette ikke er akseptabelt.

Sult er først og fremst et rettighets- og fordelingsproblem som rammer hardest de fattige på landsbygd

—  Julie Rødje og Jan Thomas Odegard

Det var også full enighet om at matmangel ikke er problemet. Det er riktignok et stort problem at en-tredel av maten går tapt underveis fra jord til bord og i mattap, men det er likevel nok til alle. Det er mye fokus på at sult øker på grunn av konflikt, økende klimaendringer og tap av natur.

Men sult er først og fremst et rettighets- og fordelingsproblem som rammer hardest de fattige på landsbygda, og aller mest marginaliserte, som kvinner, ungdom, og minoriteter som urfolk. Dette er ikke ny innsikt, men det er likevel et stort paradoks at de som produserer mesteparten av maten i verden utgjør flertallet av de fattigste og de som sulter.

Det viktigste globale målet

I motsetning til rike land er landbruk den viktigste næringssektoren i mange fattigere land. Sektoren er livsviktig fordi vi alle trenger nok næringsrik mat hver dag, og fordi landbruk er livsgrunnlaget for over 545 millioner småbønder og over tre milliarder mennesker på landsbygda.

Samtidig truer dagens matproduksjon verdens naturmangfold og bidrar med en-tredel av de globale klimagassutslippene. Det betyr at sultproblemet og natur- og klimakrisa må løses sammen. På møtet framhevet derfor mange at bærekraftsmål 2 – å utrydde sult – er det viktigste globale målet og en forutsetning for å nå mange av de andre målene som fattigdomsbekjempelse, arbeidsplasser, bedre helse, utdanning, likestilling og miljø.

Satse på småbøndene

Så hvordan kan vi nå dette målet? Over tre dager med møter i Roma har vi hørt forslag til løsninger, men mange kan oppsummeres i konklusjonen fra en stor ny studie kalt Ceres2030. I den har 80 forskere analysert en halv million artikler og rapporter fra utviklingsfeltet for å finne ut hva som mest effektivt kan utrydde sult og underernæring på en bærekraftig måte.

Og hva vil dette koste? Ikke mye.

—  Julie Rødje og Jan Thomas Odegard

Studien konkluderer at vi må satse stort på verdens småbønder gjennom ti konkrete tiltak. Disse vil øke og gjøre matproduksjonen bærekraftig, bedre småprodusentenes mulighet til å få varene sine til markedet, og gi støtte og yrkesmuligheter til de mest sårbare, som landløse løsarbeidere.

Dette vil kunne løfte 500 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom og sult innen 2030, samtidig som vi takler natur- og klimakrisen.

Og hva vil dette koste? Ikke mye. Rike land må doble sin støtte til landbruk og matsikkerhet til fattige land. Det tilsvarer samlet sett 14 milliarder dollar årlig. Det er selvsagt et stort beløp, men det er småpenger sammenlignet med problemet det vil løse og finansieringen rike land har mobilisert og milliardærenes økte inntekter under pandemien. I tillegg må mottakerlandene bidra med omtrent det samme beløpet.

Sult kan utryddes

Nesten alle diskusjonene i Roma konkluderte med at vi kjenner problemene og løsningene, men at finansiering og derfor handling mangler. Derfor ligger mye av ansvaret på økte bidrag fra rike land som Norge.

Dagens regjering og særlig utviklingsminister Ulstein erkjenner at økt støtte til småskala landbruk er avgjørende for å utrydde sult, uten at det nevneverdig har økt Norges økonomiske bidrag til bekjempelse av sult. Norge henger fortsatt langt etter mange andre land i Europa i andel av bistand til landbruk og matsikkerhet. Alle vet vi har pengene, men det er ikke politisk vilje til å bruke dem på dette.

Lite annet på utviklingsfeltet gir mer mening enn å utrydde dette problemet.

—  Julie Rødje og Jan Thomas Odegard

De fleste er enige om at det er grusomt og meningsløst at barn dør av sult. Det er nesten umulig å fatte at dette skjer hvert femte sekund. Desto verre blir det når vi vet at dette kan forhindres. Lite annet på utviklingsfeltet gir mer mening enn å utrydde dette problemet.

Frustrasjonen over den store avstanden mellom enighet i løsningene og viljen til å handle var stor på det forberedende toppmøtet i Roma. Den avstanden må reduseres kraftig innen selve mattoppmøtet i New York i september.

Risikerer moralsk havari

Alternativet er et kollektivt moralsk havari for verdenssamfunnet. Det vil også øke avstanden og spenningene mellom fattige og rike land og folk, og gjøre forhandlingene senere i høst om mer ambisiøse globale avtaler for å løse natur- og klimakrisa vanskeligere.

Det vil også ramme oss i Norge. Det har ingen av oss råd til, med galopperende klimaendringer og tap av natur. Nå som alle er enige om hva problemene er, hvordan de skal løses og hva dette vil koste, står det kun på en ting: politisk vilje. Husk det når du stemmer i høst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt