Om diakoni og rettferdighet

Årets tema for Olavsfest i Trondheim er rettferdighet 28. juli - 3. august. Er det noe vår tid trenger, er det nyanserte og dyptloddende samtaler om hva rettferdighet er, og hvilke former rettferdighet kan skje fyldes gjennom.

Et aspekt som ofte er underkommunisert, er forholdet mellom kirkerom, liturgi og rettferdighet. Når liturgi og rettferdighet sammenstilles, tenker mange på prekenes eller salmenes innhold – og liturgi blir en metode for å snakke eller synge om rettferdighet. Men dette er slettes ikke den eneste måten å forstå koblingen mellom rettferdighet og liturgi.

Den kompromissløse åpenheten gjør Vår Frue til et sted for kirkeromlig rettferdighet, ved at kirkerommet eksplisitt ønsker velkommen mennesker som ellers ikke ville fått oppleve et hellig rom.

Rettferdig liturgi

I 2020 disputerte jeg med avhandlingen Towards a diakonia of displacement – An empirical theological inquiry ved VID vitenskapelige høgskole. Den viser hvordan liturgi ikke bare kan være om rettferdighet – men også selv være rettferdig:

Midt i Trondheim sentrum ligger Vår Frue kirke, en kirke som drives i samarbeid mellom Den norske kirke og Kirkens Bymisjon. Vår Frue er en åpen kirke som fylles med mennesker som ulike livserfaringer: turister, shoppere, en som trenger noen å prate med eller tenne lys, mennesker som lever med rusmisbruk, mennesker uten norsk statsborgerskap som leter etter arbeid eller har som sitt arbeid å tigge eller samle flasker.

[ Gyrid Gunnes: «Statuer skal selvsagt debatteres» ]

Denne kompromissløse åpenheten gjør Vår Frue til et sted for kirkeromlig rettferdighet, ved at kirkerommet eksplisitt ønsker velkommen mennesker som ellers ikke ville fått oppleve et hellig rom.

Mange av informantene i avhandlingen, særlig dem som lever med aktiv rus, beskriver betydningen av å kunne ha tilgang på et kirkerom. Vår Frue er et sted for rituell rettferdighet, fordi individuell rituell praksis (som lystenning) og kirkelige riter gjøres tilgjengelig for flere.

Liv tett på døden

Et særlig eksempel er torsdagsmessene med minnestund. Mange av Vår Frues gjester lever utsatte liv, hvor døden er tett på livet. Elementer fra begravelse-riten inkludert i messen, som minneord og lystenning for den avdøde. Dette er en oppdatering av Den norske kirkes folkekirkelige mandat: Alle mennesker skal sørges over. Alle skal ha muligheten til å delta i en kirkelig rite som rituelt bearbeider sorgen.

Liturgi gir anledning til å lese bibeltekster og preke om rettferdighet. Men min avhandling viser at det er enda viktigere å forstå liturgi som et potensiale til å selv være rettferdighet. Dette skjer når man gjør en kritisk maktanalyse av hvem som har lett eller vanskelig tilgang på de godene kirken forvalter, eksempelvis hellige rom og riter for sorg og fellesskap.

For et mer radikalt eksempel kan vi se til Tyskland, hvor man har laget «statsbegravelser» for flyktninger som har omkommet i overfarten fra Nord-Afrika til Europa. Disse er orkesteret som om de var offisielle statsbegavelser, og ekte prester og imamer deltar. Men i praksis er dette teater, hvor plassene til reelle politikere står tomme. Å skape storslåtte offisielle seremonier blir en måte å insistere på at alle har menneskeverd og skal begraves og sørges over.

Evangeliet i handling

Diakoni omtales ofte som «evangeliet i handling», blant annet i Den norske kirkes plan for diakoni. Men hva menes med «handling»? Det er avgjørende at det som forstås som diakoniens «handling» ikke bare er sosialfaglige, helsefaglige, påvirkningsarbeid eller fellesskapsbyggende arbeid. Slike type handlinger utføres også av andre aktører i sivilsamfunnet. Det er viktig å tydeliggjøre at diakoni som «handling» også rommer kirkens partikulære og særegne språk og uttrykksformer, nemlig kreativ og etisk bruk av kirkerommet, og maktkritisk liturgi.