Er menneskerettighetene en stein i skoen?

Njål Høstmælingen argumenterer i sitt innlegg av 16/7 at regjeringen bør gå lenger enn det lovavdelingen anbefaler når det gjelder å forby såkalt «konverteringsterapi».

Høstmælingens metodiske utgangspunkt er interessant. Han mener lovavdelingen med fordel kunne trukket inn EMK artikkel 3 i drøftingen. Artikkelen forbyr tortur, og det interessante med at Høstmælingen trekker frem denne artikkelen er at overgrepsnarrativet synes å ha fått et betydelig fotfeste. Også i høringsnotatet kan man lese begreper som «utsettes for konverteringsterapi» eller lignende.

Offer-narrativet stemmer dårlig med virkeligheten

Konverteringsterapi, i den grad dette begrepet har noe håndgripelig innhold, er noe man oppsøker frivillig. Det er ikke noe man utsettes for, eller blir påført. Dette offer-narrativet ser ut til å være en drivkraft både bak det norske lovforslaget og utenlandske paralleller. Men det stemmer nok dårlig med virkeligheten.

Etter å ha gjennomgått både høringsnotatet og lovavdelingens uttalelse, er jeg glad for at det utvises sindighet i forhold til menneskerettighetene.

Høstmælingens innlegg er interessant også fordi det understreker min bekymring om «the slippery slope». Høstmælingen skriver: «Kanskje dette holder som et første steg, som et signal om at konverteringsterapi ikke er greit, og at nye runder med innstramminger kommer etterhvert.» Det er nettopp dette jeg har advart mot i flere medieuttalelser.

[ Kjære Terje Hegertun, tusen takk! ]

Forhindret av menneskerettighetene

Det er bemerkelsesverdig at det fra seriøst juridisk hold tas til orde for å aktivt presse menneskerettighetene til yttergrensene. Det er noe man sjeldent ser. Det viser hvilken innflytelse LHBT-bevegelsen har i mange av samfunnets sfærer. Det er grunn til å stille seg litt undrende til hvorfor nettopp dette er så viktig at det tas til orde for å «utnytte handlingsrommet». Det spesielle er jo, som også lovavdelingen får fram på en god måte, at forslaget støter an mot både ytringsfrihet, religionsfrihet og privatlivets fred.

Retten til å leve ut et homofilt liv, eller for den del kjønnsidentitet, er neppe noe som var påtenkt da menneskerettighetene ble vedtatt. Den menneskerettslige begrunnelsen for å gripe inn i de ovennevnte rettighetene beror derfor på et sammensatt bilde hvor mye ser ut til å være nytolkninger som ikke står på sikker grunn. Man sitter med en opplevelse av at både jurister og politikere i denne saken føler at menneskerettighetene er en «stein i skoen». Abid Raja har nærmest beklaget at man ikke kan gå lenger. At man gjerne skulle forbudt enda mer, men er forhindret av menneskerettighetene. Det sier mye.

Organisasjonen Open Doors opererer med en liste over hvilke land man finner mest kristenforfølgelse. Norge er naturlig nok ikke høyt oppe på denne listen. Men blir dette lovforslaget vedtatt, særlig med de etterfølgende skjerpelser som Høstmælingen varsler, så er det grunn til å tro at Norge vil avansere på denne listen.