Verdidebatt

Mitt banebrytende møte med Roger

HOLOCAUST: Jeg gikk i 3. klasse på Uranienborg skole i Oslo høsten 1942, og husker som om det var i går da min beste kamerat i klassen ikke møtte opp på skolen.

Den norske kirke formulerte i november 1942 et brev til Quisling med kritikk av arrestasjonen av de mannlige jødene. Brevet ble lest opp i kirkene i desember 1942. Det var klart formulert, men kom for sent.

Slaveskipet «Donau» dro den 26. november 1942 fra Oslo til Tyskland med 529 jødiske kvinner, menn og barn til tilintetgjørelsesleire i tyskokkuperte områder i Sentral-Europa. Bare 25 av dem kom tilbake i 1945.

Marte Michelet spør i boka si hvorfor kirken ikke reagerte tidligere. Svaret er: Likegyldighet! Kirken inntok den samme holdning til jøder som den har gjort fra 300-tallet e. kr. og fremdeles inntar. Jamfør uttalelsene til preses i bispekollegiet, Olav Fykse Tveit, om kristensionistenes «vranglære».

Roald Øye

En sensasjon

Jeg gikk i 3. klasse på Uranienborg skole i Oslo høsten 1942, og husker som om det var i går da min beste kamerat i klassen, den jødiske gutten Roger, en dag i oktober 1942 ikke møtte opp på skolen. Læreren vår noterte fraværet, men visste trolig ikke årsaken til fraværet.

Livet i klassen gikk videre som vanlig, inntil august 1945 etter sommerferien. Da dukker Roger lys levende opp i klassen, uten at det ble noen «blest» omkring hans oppstandelse, verken av læreren eller guttene i klassen. Det har i alle år forundret meg at det ikke ble gjort mer vesen av ham. Hans tilstedeværelse i klassen var jo en sensasjon.

Jeg var 12 år gammel den gangen, og har senere beklaget overfor ham at jeg og kameratene mine i klassen ikke var mer interessert i hva som hadde skjedd med ham i de tre foregående år. Rett skal være rett: Mine foreldre husker jeg var opptatt av Roger og hans forunderlige tilbakevending. De likte at jeg hadde vært god venn med ham.

Blant de få heldige

På et kafebesøk i Oslo i 1997 da klassen fra Uranienborg skole hadde 50 års jubileumsfeiring, dristet jeg meg til å ta opp spørsmålet med ham hvordan det hadde gått til at han ikke endte sine dager i en utryddelsesleir. Han døde noen få år etter mitt kafebesøk med ham.

Historien var kort fortalt: Hans familie var blant de få heldige som hadde et familieoverhode, en far som var offiser i det norske forsvaret, og som hadde fått nyss om hva som var i gjerde for jødene i Norge. Familien kom seg trygt og over til Sverige før 25. november, og der hadde han gått på norsk skole og hadde hatt det bra.

Han hadde sluppet å få traumer etter sine krigsopplevelser som forfulgt jøde, og hadde tydeligvis vært en skoleflink gutt både i Sverige og i Norge, siden han kom inn på det medisinske fakultet i Oslo og utdannet seg til lege. Han bekreftet mitt inntrykk av jøder som vellykkede i de fleste profesjoner - på tross av forfølgelsen de har vært utsatt for som folk gjennom tusenvis av år.

Jeg skammer meg over Den norske kirkes og Kirkenes Verdensråds behandling av det jødiske folk i Israel

—  Roald Øye

Et banebrytende møte

Mitt møte med Roger i barneårene har vært banebrytende for meg. Jeg valgte å studere historie ved universitetet i Oslo for å lære mer om jødenes historie fra oldtiden til 1948. Studiet har gitt meg mange a-ha opplevelser om det som skjer i Midtøsten i våre dager, men også noen tunge stunder på grunn av både akademias og folks uvitenhet om temaet.

Jeg skammer meg over Den norske kirkes og Kirkenes Verdensråds behandling av det jødiske folk i Israel. Teologene mangler elementær kunnskap om historie og internasjonal folkerett. Bibelen har de også, etter mitt syn, misforstått.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt