Verdidebatt

Man slutter aldri å være flyktning

HELSE: Mange flyktninger trenger hjelp, men søker den ikke. Derfor håper jeg at deres fysiske og psykiske helse blir tatt mer på alvor.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det å være i karantene og ikke kunne bevege seg fritt, selv i et trygt land som Norge, vil for mange flyktninger bringe tilbake minner som ikke ønskes å bli husket.

Lite fokus på flyktninger

Vi er nå langt inne i det andre året med COVID-19. Mange grupper har blitt løftet fram i mediene av ulike årsaker. Noen er viktige i helsearbeidet, utdanning og handel. Andre har blitt beskrevet som smittekilder, mens noen igjen har vært utsatt for psykiske belastninger som vil få følger. Samtidig er det én utsatt gruppe som ikke nevnes, og det er flyktningene.

Er det noen som har stilt seg spørsmålet om hvordan flyktninger har hatt det under pandemien? Da tenker jeg ikke bare på alle de menneskemassene som lever under umenneskelige forhold i enorme flyktningleirer, men de som bor i Norge.

Jeg frykter at flyktningene er en gruppe det fokuseres lite på i det offentlige ordskiftet. Da mener jeg ikke i forbindelse med samtalen om integrering og/eller språkopplæring, men med tanke på hvordan de har det.

Såret fra flukten vil med tiden gro, men det kan fort åpnes igjen.

—  Amina Selimovic

Flukt gir varige sår

For bare noen uker siden publiserte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) en rapport om integrering og helsesituasjonen til flyktninger. Rapporten tar utgangspunkt i drukningstragedien i Tromsø i 2019, hvor en mor tok sitt eget liv og livet til to av sine tre barn. Rapporten er ment til å kunne benyttes som verktøy i arbeidet med integrering og flyktningers helse. Rapporten vakte ikke omfattende interesse hos hverken journalister eller politikere - de som setter dagsorden.

De som kjenner meg, vet at jeg mener at en aldri slutter å være flyktning. Jeg bygger min antagelse på egne erfaringer som barn på flukt, og fra utallige samtaler jeg har hatt med andre som har måttet flykte for livet. Det å være flyktning er en erfaring som alltid kommer til å påvirke ens eksistens, uansett hvor integrert en er. Såret fra flukten vil med tiden gro, men det kan fort åpnes igjen.

I løpet av pandemien har jeg tatt meg selv i å huske på følelsen av usikkerhet og uvisshet over hva som kommer. Selv om jeg ikke liker å sammenligne pandemien med krig, så har jeg opplevd at det å ha sin bevegelsesfrihet begrenset, har brakt tilbake mange minner fra min første tid i Norge.

I løpet av pandemien har jeg tatt meg selv i å huske på følelsen av usikkerhet og uvisshet over hva som kommer.

—  Amina Selimovic

Usikker tilværelse

Min mor og jeg var blant de første flyktningene som kom til Norge fra krigen i Bosnia-Herzegovina i 1992. Vi var heldige siden vi allerede hadde familie i Oslo som kunne ta vare på oss i den vanskelige tiden. Under pandemien har jeg ofte tenkt på hvordan min mor og jeg satt i leiligheten, mens min søster og svigerbror var på jobb.

Vi var trygge, men samtidig var vi tynget av bekymringer og uvisshet om hva som foregikk, og hva framtiden ville bringe. Disse følelsene tenker jeg mange nyankomne til Norge deler – de er mer trygge i Norge enn i Moria, og forhåpentligvis tryggere på Lesvos enn det landet de flyktet fra. Men flyktningtilværelsen bringer med seg en mengde utfordringer som sent tas tak i.

Vanskelig å leve et «vanlig» liv

Rapporten fra Ukom nevner flere utfordringer som nyankomne møter. Blant dem er alle forventningene en skal oppfylle: en skal lære språket, leve og virke videre som alle andre. Det er bare det at en ikke er som alle andre. Selvfølgelig er ingen liv like, men det vil være en grov urett å ikke tilkjenne flyktninger at de ofte har opplevd sterkt traumatiserende hendelser som vanskeliggjør, og noen ganger umuliggjør et «vanlig» liv.

Det å lære seg norsk for eksempel kan kanskje være en prioritering for politikere og et brennende ønske for den som står der og er hjelpeløs som et spedbarn, men mange andre faktorer spiller inn på om en faktisk klarer å lære.

(...) Det vil være en grov urett å ikke tilkjenne flyktninger at de ofte har opplevd sterkt traumatiserende hendelser som vanskeliggjør, og noen ganger umuliggjør et «vanlig» liv.

—  Amina Selimovic

Større hensyn til flyktningers helse

Jeg håper virkelig at flyktningers psykiske og fysiske helse tas større hensyn til, og at det tilbys forskjellige typer samtaler. I 1992 fikk vi ikke et slikt tilbud. Min far kom til Norge kun kort tid etter å ha vært holdt til fange i fangeleir.

Tortur var dagligkost i fangeleirene, og dette var velkjent og dekket i mediene. Min far fikk ikke noe tilbudt om å samtale med psykolog. Vi søkte ikke heller, både av skam og på grunn av at vi ikke visste hvilke rettigheter vi hadde som flyktninger.

Det gikk greit med mine foreldre og med meg. Vi har klart oss gjennom nedturene, men jeg vet at mange av de som flyktet fra krigen i Bosnia-Herzegovina i senere år har slitt med depresjon, og en del har begått selvmord. Noen helt ut av det blå, som den unge moren som tok med seg sine to barn i døden og skadet den tredje for resten av livet.

Vi som står midt i det og som til daglig snakker med mennesker som er gjennomtraumatisert, vet at mange trenger hjelp, men søker den ikke

—  Amina Selimovic

Men selvmord skjer ikke ut av det blå – vi som står midt i det og som til daglig snakker med mennesker som er gjennomtraumatisert, vet at mange trenger hjelp, men søker den ikke. De vet ofte ikke hvem de skal snakke med, og er redde for hvor mange runder de må gå i systemet før de får hjelp. For systemet er ikke på deres side, det har mange fortalt meg.

Hvordan kan tragedien i Tromsø bli en øyeåpner? Jeg tror at alles sinnstilstand under pandemien kan hjelpe med å få innsikt i hvordan det er å være i en situasjon en ikke kan styre selv. Men flyktningenes helsetilstand må komme i fokus og Ukoms rapport kan være en anledning. Rapporten må leses av de personene som setter dagsorden og som lager planer.

At jeg leser den og gråter vil ikke hjelpe noen, men om en politiker bryr seg, så vil det kanskje hjelpe.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt