Vi tilhører den verdikonservative fløyen i Høyre. For oss er det å levere planeten til fremtidens generasjoner i best mulig tilstand et ufravikelig mål, og vi mener at nettopp Høyre har den beste tilnærming til å realisere det grønne skiftet, og bringe oss ut av natur- og klimakrisen. Det krever imidlertid nytt tankesett, og Guri Melby og regjeringspartner Venstre har rett i sitt nei til videre oljeleting.
Når Melby nå utfordrer Høyre på å stanse videre oljeleting og løfter dette frem som viktig i nye regjeringsforhandlinger, så er vår klare oppfordring til våre egne partikolleger å lytte nøye.
All tilgjengelig kunnskap og all realitetsorientering tilsier at vi står ved en kritisk milepæl nå i norsk energipolitikk. I dette innlegget beskriver vi hvorfor stans i oljeleting egentlig er et vel så naturlig standpunkt i Høyre sin egenart som hos Venstre.
Om å bevare og om vekst
«Å bevare» har bred gjenklang i partiet vårt, men vi ser at det er ulike tilnærminger til hva man vil bevare. Kritiske røster der ute vil hevde at det er oljen. Gjeldende politikk fra Høyre, også gjennom det nylig vedtatte stortingsprogrammet, har dessverre like sterkt fokus på oljepolitikk som før.
Vi syns dette er problematisk, samtidig mener vi at det som bør telle, er at Høyre i regjering har levert godt på klimapolitikk og satset på nye industrier – to sider av samme sak.
Hva begrepet «vekst» angår, mener vi at partiet evner å nyansere her. Først og fremst handler «vekst» om at vi må videreutvikle samfunnet innenfor reelt bærekraftige rammer, inkludere så mange som mulig i arbeidslivet og sikre at velferdssamfunnet tar spesielt vare på dem som er mest sårbare.
[ Ingjerd Schou (H): «MDG gjør samarbeid med Høyre umulig» ]
Europeisk drahjelp
Hva er virkelig bærekraftig? Er tiltakene vi gjør bare krusninger på overflaten eller grunnleggende endringer? Det europeiske fellesskap gir oss drahjelp; EUs taksonomi, et klassifiseringssystem for bærekraftig finansiering, er på full anmarsj og treffer Norge.
En vekker fikk vi nordmenn da våre vannkraftverk i utgangspunktet ikke ble kategorisert som bærekraftige nok. Bakgrunnen var at disse trenger deler fra utlandet, som det ikke er gitt at produseres bærekraftig. Høyre tror på det europeiske fellesskap, og at vi sammen står sterkere – også til å finne gode miljøløsninger.
Vi synes også at vårt eget partis ledende oljepolitikk kunne vært mer offensiv.
— Vindenes og Midelfart Hoff
Videre ligger det dypt i Høyres tankesett å verdsette alle typer ressurser i samfunnet, ikke minst også i frivillig sektor og i næringslivet. Vi trenger disse som sterke motorer, for å bruke en slik metafor, i tillegg til en smart, oppegående og effektiv offentlig forvaltning.
Tiden renner ut for oljen
Har Høyre levert i det grønne skiftet? Ja!
Gjennom tilrettelegging for næringslivet i hele regjeringstiden de siste åtte år, har det grønne skiftet blitt akselerert. Perspektivmeldingen, ny konsesjonsprosess for vindkraft på land, klimameldingen og nå sist energimeldingen har definert tydelig basis og retning for fornybar energi og reindustrialisering. Erna Solberg sine taler handler i økende grad om bygging av nye industrier, som hydrogenproduksjon.
Kanskje kunne man ha ønsket seg høyere tempo? Tiden er overmoden for mer omfattende havvind-satsning og hydrogensatsning, men det skjer nå og det har vært bygget et godt fundament over flere år med god næringspolitikk.
Kapittelet om oljepolitikk formidler «business as usual» og er etter vårt syn langt fra realitetsorientert.
— Vindenes og Midelfart Hoff
Vi synes også at vårt eget partis ledende oljepolitikk kunne vært mer offensiv. Mer offensiv på naturens vegne og mindre offensiv på å bevare en næring som ikke lenger er bærekraftig. Olje og gass har betydd utrolig mye for det norsk velferdssamfunn, men det er ikke dette det handler om nå.
Vi må kunne se oss selv i speilet i januar 2050 og nikke tilfreds til spørsmålet om vi tross alt kjempet så hardt vi kunne for klimaet og naturen i den avgjørende perioden rundt 2020 da viktige veivalg ble gjort. For våre veivalg nå burde være å foreta en mer aktiv utfasing av olje og gass og ytterligere øke tempoet på etableringen av hydrogen, havvind og de andre grønne industriene.
[ Høyre, Frp og KrF kjører på med vei – men tenker minst på natur og klima ]
Opptur og en nedtur på landsmøtet
Høyre sitt landsmøte ble således både en opptur og en nedtur. Opptur fordi vi ser bevegelse i rett retning. Det er heldigvis takhøyde for ulike standpunkter i Høyre og flere og flere i partiet erkjenner at oljeindustriens suverene storhetstid er passert og at nye tider fordrer ny politikk.
Dette kommer mer og mer til uttrykk i voteringene, der mindretallet som vil endre oljepolitikken blir større og større. Videre var det oppmuntrende mange av innleggene i debatten som handlet om grønne muligheter og grønn industribygging.
Nedturen handler om at den vedtatte oljepolitikken ble milevis fra våre ønskede veivalg. Kapittelet om oljepolitikk formidler «business as usual» og er etter vårt syn langt fra realitetsorientert. Men slik er det i politikken; man må også ta med seg politikk som man egentlig ikke er for.
Ingen oljekraner skal skrus igjen over natten, men oljeeventyret er inne i siste fase.
— Vindenes og Midelfart Hoff
Et viktig forslag var å gjøre en gjennomgang av skattesystemet for petroleumsnæringen. Det kunne kalibrert skattesystemet opp mot pågående energitransformasjoner og tilhørende klimarisiko. Dessverre falt det igjennom, men bør absolutt tas opp igjen.
Et forslag som vi hadde spilt inn i programprosessen, men som aldri nådde opp i debatten og aldri ble behandlet i landsmøtet, var forslaget om å begrense videre oljeleting. Forslaget var forankret i rapporten fra det norske Klimaomstillingsutvalget fra 2020.
Man kan spekulere i hva som ville skjedd dersom den mye omtalte IEA-rapporten som ble publisert 18.mai, med sin oppfordring til global stans i oljeleting, hadde kommet før Høyres landsmøte.
Veien videre
Heller ikke Energimeldingen som regjeringen offentliggjorde 11. juni, tok hensyn til nevnte IEA-rapport hva angår videre oljeleting. Som mange andre er vi skuffet over at det ikke ble slik. Men når alt kommer til alt, så betyr norsk oljepolitikk strengt tatt mindre når markedet nå går med så stor kraft som det gjør i bærekraftig retning. Ingen oljekraner skal skrus igjen over natten, men oljeeventyret er inne i siste fase.
Næringslivet tar dette mer og mer innover seg, og vi ser hvordan det ene oljeselskap etter det andre annonserer massive satsninger i fornybar energi på bekostning av fossil. Norske Shell besluttet da også i 2020 å lete videre etter olje på norsk kontinentalsokkel kun i begrenset omfang.
Oppsummert; i en klar erkjennelse av at oljepolitikken strengt tatt har moderat betydning rent realpolitisk fordi markedets grønne krefter er så sterke nå, så møter vi i valgkampen velgerne med stor begeistring og frimodighet og fokuserer på Høyres grønne reindustrialisering, handlekraft og evne til å tenke helhetlig.
[ Anniken Hauglie vil ikke stanse leting: – Nye oljefelt kan være mer klimavennlige ]