Verdidebatt

En ukjent militærstrateg

KVINNEHISTORIE: De fleste som er interessert i militær strategi, har hørt om Carl von Clausewitz. Men hadde det ikke vært for hans kone, hadde ingen visst hvem en av verdens viktigste militærfilosofer var.

Harald Høiback, militærhistorie, debatt

Når man i idéhistorien forsøker å lete etter de store tenkernes inspirasjonskilder, leter man naturlig nok først og fremst blant deres fagfeller og likemenn. Når fysikeren Niels Bohr skulle finne noen å diskutere fysikk med, er det ikke så merkelig at han blant annet fant Albert Einstein og Werner Heisenberg. Det samme med Ludvig Wittgenstein, Bertrand Russel og George Edward Moore. Like barn leker best.

Men, er det alltid slik at det er de som nesten kan like mye, eller mer enn dem selv, som har påvirket de store tenkerne mest? Kanskje ikke?

Pussig nok er en av de som kanskje har påvirket våre tanker om krig og militærmakt mest, om enn indirekte, ikke selv ekspert på krig. Hun løsnet ikke et skudd i sitt liv, men delte seng og kjøkkenbord med den største militærfilosofen av dem alle.

Harald Høiback, Nestkommanderende Forsvarets museer.

Lite oppmerksomhet til hustruene

Hustruer kom tidlig inn i filosofihistorien. Alt med Sokrates’ kone Xanthippe, ble de bifigurer, men sjeldent mer enn det. Helt fra ekteparet Sokrates har tenkernes ektefeller også som oftest fått dårlig presse, i den grad de har fått noen.

Som Sokrates skal ha trøstet seg med: «Du skulle gifte deg. Får du en god kone, vil du bli lykkelig, og får du en dårlig kone, har du en sjanse til å bli filosof.»

Hun løsnet ikke et skudd i sitt liv, men delte seng og kjøkkenbord med den største militærfilosofen av dem alle.

—  Harald Høiback

Nå er det neppe slik at alle store filosofer har hatt dårlige koner. De gode hustruene har ikke fått den oppmerksomheten flere av dem sikkert fortjener. Ikke bare for å holde hus, hjem og eventuell barneflokk i orden mens husbonden tenker store tanker, men for å gjøre sistnevntes tanker bedre.

Kvinnen bak boka

Satt på spissen finnes det bare én betydningsfull bok om krig som sosialt fenomen – Carl von Clausewitz’ Om krigen. Til tross for det, er Clausewitz en relativt ukjent tenker i norsk offentlighet. Først i 2020 kom en norsk oversettelse av hele hans hovedverk Om krigen, og først i år kom det en biografi om ham på norsk: En kort introduksjon til Carl von Clausewitz - krigens filosof, skrevet av undertegnede.

Helt siden Clausewitz døde i fra sitt uferdige manus i 1831, har det vært kjent hvor viktig hans enke Marie var for å få boka utgitt. Noe hun heller ikke la skjul på i forordet til den posthumt utgitte boka:

«Verket som disse linjer innleder, opptok min usigelig elskede mann på en nesten altoppslukende måte de siste tolv årene av hans liv. Dessverre ble han for tidlig revet bort fra meg og fra fedrelandet. Hans inderligste ønske var å fullføre det, men han ønsket ikke å offentliggjøre det mens han levde. Når jeg forsøkte å få ham bort fra dette forsettet, svarte han ofte, halvt i spøk, men nok også i en forutanelse om en tidlig død: «Du skal gi det ut.» Det er disse ordene (som i disse lykkelige dagene ofte lokket fram tårer hos meg, selv om jeg ikke tilla dem stor betydning) som nå, i mine venners øyne, gjør det til en plikt å innlede min elskede manns etterlatte verk med noen linjer […]

Jeg vil bare stå ved verkets side som en engasjert følgesvenn når det trer inn i verden. Denne posisjonen kan jeg vel gjøre krav på, ettersom det ble meg forunt å ha en lignende posisjon da verket oppsto og utviklet seg. Den som kjente vårt lykkelige ekteskap og vet hvordan vi delte alt med hverandre, ikke bare gleder og sorger, men også enhver virksomhet, enhver interesse i det daglige liv, vil forstå at min elskede mann ikke kunne beskjeftige seg med et arbeid av denne typen uten at også jeg var grundig kjent med det.»

Heldig innflytelse på boka

At Marie hadde en rolle i tilblivelsen av Om krigen er altså gjennom hennes forord til boka kjent av alle, men hvor viktig hun var har først blitt erkjent i forbindelse med oppdagelsen av nye arkiver og brevsamlinger.

Uten Marie hadde ingen i dag visst hvem Clausewitz var. Det skyldtes ikke bare at hun var en usedvanlig ryddig sekretær og arkivar på hjemmekontoret, som gjorde det mulig å utgi boka, men fordi hun var Carls viktigst samtalepartner gjennom hele bokas tilblivelsesprosess.

Uten Marie hadde ingen i dag visst hvem Clausewitz var.

—  Harald Høiback

Hvor mye av æren Marie skal ha for Clausewitz’ teorier, stil og språkføring får vi aldri vite, men det er grunn til å tro at hun hadde en særdeles heldig innflytelse på bokas innhold. Clausewitz skrev det meste av boka i Maries umiddelbare nærhet, og det at han luftet alle sine tanker og hypoteser overfor en person uten egne militære erfaringer, men kanskje med mer politisk, kulturell og sosial innsikt enn han selv hadde, kan ha bidratt til at boka ble som den ble.

Maries biograf, Vanya Eftimova Bellinger, ser også et kjønnsaspekt i dette. Hadde Carls tanker blitt til i møtet med bare menn, er det en stor fare for at retorikken hadde blitt mer innforstått, patosfylt og oppstyltet, i hvert fall sett med våre øyne.

Stilte de vanskelige spørsmålene

Marie innledet forordet sitt med følgende: «Det vil med rette framstå som merkelig at en kvinne tør å innlede et verk som dette med et forord.»

På 1820 og 30-tallet forventet man ikke at kvinner skulle ha særlig kvalifiserte meninger om krigføring. Hva visste vel de om krig, annet enn om den sorg og ødeleggelse som alltid fulgte i dens fotspor?

Marie visste kanskje heller ikke så mye, men hun visste nok til å stille sin mann vanskelige spørsmål, og til å be ham uttrykke seg på forståelige måter. Finnes det større akademiske fortjenester enn det?

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt