Verdidebatt

Høyresiden må ta ansvar mot rasisme

OPPGJØR: Det finnes faktisk god, antirasistisk politikk som er forankret i et liberalt syn. Men høyresiden må begynne å foreslå den.

Da Anders Behring Breivik angrep og drepte 77 mennesker 22. juli 2011, valgte han AUF og Arbeiderpartiet fordi de er støttespillere av det multikulturelle samfunnet.

Moskéangrepene på New Zealand i 2019 var motivert av hvit makt-ideologi, og det samme var drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum samme år.

AUF har etterlyst et oppgjør med tankegodset som lå til grunn for 22. juli. For at vi sammen skal kunne fylle det oppgjøret med innhold, trenger vi en tverrpolitisk vilje til å diskutere rasisme. Det er urettferdig at det er AUF som gang på gang må ringe VG for å løfte debatten om hatefulle holdninger. Vi andre burde gjort det. Du og jeg burde gjort det. Erna Solberg burde gjort det.

Toleransen for rasisme

Enkelte på høyresiden er bekymret for at politisk korrekthet og «cancel culture» er i ferd med å begrense ytringsfriheten.

Jeg er mer bekymret for at grensen for hvordan man kan snakke om andre mennesker har sklidd ut på en måte som bidrar til å normalisere hatefulle ytringer. En viss politiker liker å kalle «en spade for en spade» – nå må høyresiden tørre å kalle rasismen i egne rekker for rasisme.

Nei, innvandringskritikk er ikke rasisme. Men Human Rights Service (HRS) er likevel rasistisk. Når det ytterliggående nettstedet ber lesere ta bilde av tilfeldige muslimer på gata for å dokumentere «den kulturelle revolusjonen», er det soleklar rasisme. Og når regjeringspartiene fortsetter å fôre dette miljøet med statsstøtte i bytte mot budsjettflertall med FrP, er det å tolerere rasisme.

Nei, religionskritikk er ikke rasisme. Men å spre og dyrke begreper som «snikislamisering» er likevel rasistisk.

—  Hulda Holtvedt

Nei, religionskritikk er ikke rasisme. Men å spre og dyrke begreper som «snikislamisering» er likevel rasistisk. Når representanter for regjeringen bruker sånne ord er det bensin på bålet for ekstremister, og altfor nært beslektet med kjente høyreekstreme konspirasjonsteorier.

Ja, det må være rom for å tråkke i salaten iblant. Men når Sylvi Listhaug mener at asylsøkere «blir båret inn på gullstol», Per-Willy Amundsen oppfordrer til et nytt «korstog» og Jon Helgheim mener det er «tull og tøys» å kartlegge rasisme, da er det mer alvorlig enn noen uheldige tråkk i salaten.

Rasisme er ikke et ord man skal slenge skjødesløst rundt. Alle meninger vi misliker er ikke rasistiske. Men vi kan ikke bli så redde for kraften i dette ordet at vi lar være å påtale holdninger med åpenbare rasistiske undertoner.

Høyresiden må ta ansvar

De siste årene har det politiske vokabularet blitt utvidet med ord som «fremmedfrykt» og «islamfiendtlighet». Slike ord kan sikkert være hensiktsmessige, men ikke når de bidrar til å sminke over holdninger som i bunn og grunn handler om et negativt syn på ikke-vestlig utseende mennesker.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby skriver i Vårt Land at høyresidens stillhet i debatten etter 22. juli delvis kan forklares med frykt for å bli stemplet. Han skriver at venstresiden ved flere tilfeller har «forsøkt å forrykke hva som er legitimt å mene». Her er vi nok ved kjernen av uenigheten i rasismedebatten.

Å ta til motmæle mot hatefulle ytringer fra ytre høyre handler ikke om «cancel culture» eller om å være «woke»

—  Hulda Holtvedt

Vi mener at det aldri har vært, og ikke skal bli, greit eller legitimt for ministre å spre konspirasjonsteorier om «snikislamisering». Måten representanter fra Fremskrittspartiet over lengre tid har omtalt asylsøkere på, er ikke grei eller legitim. HRS er ikke greit eller legitimt.

Å ta til motmæle mot hatefulle ytringer fra ytre høyre handler ikke om «cancel culture» eller om å være «woke», det handler om normal anstendighet. Den moderate høyresiden, med regjeringspartiet Høyre i spissen, bør ta ansvar for å trekke opp grenser for hva slags ytringer de vil tolerere og forbindes med. Da kan vi komme videre i rasismedebatten.

Antirasistiske tiltak uteblir

De siste årene har debatten om strukturell rasisme og hverdagsrasisme blitt løftet ut i gatene og inn i mediene, gjennom Black Lives Matter-bevegelsen. Stemmer som aldri har blitt hørt før, og opplevelser og erfaringer som aldri har blitt delt, kommer frem i lyset.

Man trenger ikke å ville «cancle» noe som helst for å mene at den nye, antirasistiske strømningen tilfører samfunnsdebatten noe viktig, i form av perspektiver fra grupper som historisk har blitt sterkt undertrykt, og som fortsatt er underrepresentert på mange arenaer.

Fremveksten av BLM-bevegelsen kunne vært et oppspill til en konstruktiv debatt om hvilke tiltak som skal til for å bekjempe rasisme. Dessverre virker deler av høyresiden mer interessert i metadebatter om «woke-bevegelsen» enn i å foreslå faktiske tiltak.

Det finnes god, antirasistisk politikk som er forankret i et liberalt syn på ytringsfriheten. Men høyresiden må foreslå den.

—  Hulda Holtvedt

Den konservative tankesmien Civita har manet til kamp mot det de kaller «autoritær woke-ideologi». «Man trenger ikke være woke for å bekjempe rasisme», understreket Civita-rådgiver Eirik Løkke i Aftenposten i juni.

Nei, sikkert ikke. Men han lanserte ikke ett eneste forslag til antirasistisk politikk. På nettsiden til Civita kan vi finne policy-notater om perspektivmeldingen, vindkraft og beskatning av næringskapital, men ingen om antirasisme. Og hvor er Unge Høyres antirasistiske plattform?

Det finnes helt sikkert mer målrettede tiltak mot rasisme og undertrykkelse enn å rive Churchill-statuen. Det finnes også god, antirasistisk politikk som er forankret i et liberalt syn på ytringsfriheten. Men høyresiden må faktisk begynne å foreslå den.

Ungdom overlatt til seg selv

Én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatmeldinger eller trusler, viser en ny studie. Det har fått meg til å tenke på hvordan vi driver vår egen organisasjon. Byrden ved å bli truet på livet etter å ha overlevd et terrorangrep er umulig å forestille seg, og det er erfaringer som AUF og de overlevende står ganske alene om.

Det de ikke står alene om, er det å som ungdomsparti måtte håndtere store mengder hat på internett. I Grønn Ungdom har vi vært for dårlige til å se netthat i sammenheng med en utvikling der stemningen i kommentarfeltene hardner til.

Når vi forbereder ungdomspolitikerne våre på å kunne motta dødstrusler etter utspill, skjer det på automatikk, som om man ber noen huske på sitatsjekk, og som om hatefull kriging i kommentarfeltene er en naturlov man bare må akseptere.

Litt for ofte har ungdommer måttet håndtere drittstormer på egenhånd. Litt for ofte har vi trukket på skuldrene og ledd av hele greia, fordi Ove (67) er jo bare dum, liksom. Som om disse kommentarfeltene ikke er farlige radikaliseringsmaskiner. Og som om netthetsen ikke rammer veldig ulikt.

Felles ansvar for oppgjøret

Hatet som syder og bobler på internett er svært ofte grunnleggende rasistisk. Hvordan du ser ut og hva slags navn du har kan avgjøre hvor mye det politiske engasjementet ditt koster. At den berettigede frykten for å bli et hatobjekt for høyreekstreme er noe som hindrer minoritetspersoner i å bli synlige politikere, må alle partier ta innover seg.

Hatet som syder og bobler på internett er svært ofte grunnleggende rasistisk.

—  Hulda Holtvedt

Skylden for stillheten etter 22. juli kan ikke tilskrives noen enkeltperson- eller organisasjon, selv om regjeringspartier bør ha og ta et særlig ansvar for å slå ned på ekstremisme.

Vi som ikke var i regjeringskvartalet eller på Utøya den dagen, har i fellesskap skjøvet hele debatten over på AUF og dem som var der. Kanskje i forsøk på velment taktfullhet, men først og fremst på grunn av frykt. Hva skal man si? Dette var et forsøk.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt