Skriften som øverste norm
Selv om de første kristne hadde mange kvaliteter som dagens kristne bør etterstrebe, er det sant at de var uten en samlet Bibel. Men det spørs om ikke de i større grad etterlevde Skriftens Ånd enn det Christoffersen gjør, i sitt svarinnlegg til Bygstad i papirutgaven av VL 22.juni 2021. Det er ikke slik at loven bare hører til GT og NT bare inneholder evangeliet. GT inneholder også løfter om troen og NT inneholder ord som sier at Jesus ikke kom for å oppheve loven, og formaninger om disippellivet for den kristne. Å være kristen innebærer et levende fellesskap med Gud og Kristus, og dette fellesskapet med Kristus, gjennom liv og død, er det som som skal styre oss i et nytt liv. Luther som Christoffersen påberoper seg, var opptatt av at lov og evangelium fulgte hverandre gjennom Skriften og skriver: -Når fristeren har brakt det dit hen at man tviler på om det er Guds ord, så er spillet vunnet. Christoffersen får det også til å virke som at det er uten betydning at kirken er bygd på apostlenes grunnvoll og at Skriften skal være øverste norm for kirkens liv og dens forkynnelse.
Jeg har selv vært tilhenger av å se tilbake til situasjonen til de første kristne, og høyt vurdert deres mot og iver for evangeliet. Selv om ikke NT var ferdigskrevet, vet vi at den muntlige tradisjonen sto sterkt og rimelig sikkert nådde ut til menighetene. Likeså kom det snart brevlitteratur som oppsummerte viktige konsekvenser for de kristne. Likevel er første generasjons kristne som unntak å regne i forbindelse med Skriften, og mange hadde dessuten fordelen av å ha levd nært innpå begivenehetene (1 Kor 15,6), og fungerte som trosvitner for de øvrige som ikke var direkte øyevitner.
Det er heller ikke slik at loven bare hører til GT og NT bare inneholder evangeliet. GT inneholder også løfter om troen (1Mos 15,6) og NT inneholder mange ord som viser at loven ikke er opphevet (Matt 5,17, Rom 3,8) og har klare formaningger om levemåten -for dem som er frelst (Ef. 5,10-18 m.m.fl). Loven og evangeliet, som de to skinner Luther nevner, går tvers gjennom hele Skriften, sml. Luthers Lovens 3.bruk. Om Loven er opphevet som frelsesvei (Rom 10,4), så gjelder fortsatt Jesu kall til sine etterfølgere om å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham (Matt 16,24). Sist søndags prekentekst avsluttet også med en dom etter gjerninger (Matt 16,27), som viser hvorvidt troen er ekte/levende, eller om det er en død tro (Jak 2,17). Selv om Luther mislikte/misforsto dette verset.
Det å være kristen er et levende fellesskap med Gud og Kristus (Joh 17,3), og dette livs-og døds-fellesskapet er det som som skal styre oss i et nytt liv (2Kor 5,17). Vi ble begravet i lag med ham i dåpen og reist opp med Ham i troen på hans oppstandelse (Rom 6,4-6). Selv om vårt kirkesamfunn har navn etter Luther, hadde han også store mangler i sitt syn, bl.a. om jøder og Skriften. Han syntes bl.a. ikke å forstå bl.a. at Paulus og Jakob hadde ulike siktemål med hva de skrev i forhold til tro og gjerninger. Om Luther mislikte Johannes Åpenbaring, kan det skyldes at han bare ser Jesus som Guds lam, men ikke som rytteren på den hvite hesten og løven av Juda, når han kommer igjen (Åp. bar 22,19). Ikke rart Christofferen misliker dette, når han reduserer NT til kun evangelium.
Bestill abonnement her
KJØP
