Er det grunn til å tro på et liv etter døden?

I dette innlegget drøfter jeg det religionsfilosofiske grunnlaget for troen på et liv etter døden. I del 1 gir jeg en historisk og religiøs kontekst, i del 2 drøfter jeg tre perspektiver for troen på et liv etter døden, og i del 3 konkluderer jeg og sier noen ord om mine egne tanker om problemstillingen.

1 Hva skjer med oss når vi dør?
Alle religioner har tanker omkring hva som skjer med oss etter vi dør. Helt tilbake til steinalderen kan vi spore begravelsesritualer. Fra gravfunn i Midtøsten, f.eks. Jeriko ser vi eksempler på såkalte sekundærbegravelser, der hodeskallene blir tatt løs fra resten av skjelettet og begravet inne i husene, noen ganger etter å ha blitt dekorert av skjell eller lignende. Dette regnes som de første utrykk for organisert religion, og tolkes som dyrking av avdøde forfedre som de trolig tenkte fortsatte å utøve innflytelse over deres etterkommere også etter døden (Roaf, 2004, s. 33).

Forfedredyrking finner vi igjen i dag innen asiatiske kulturer som er inspirert av Konfusiansk tankegang og i afrikanske stammereligioner. Innen polyteistiske religioner som norrøn, gresk eller romersk mytologi finner vi forestillingene om døden som en reise til en annen verden,
der den døde kan ha nytte av gravgods som våpen og mat med seg på reisen. Hinduister og buddhister har forestillinger om gjenfødsel, mens de abrahamittiske religionene har forestillinger om evig liv. Spørsmålet om hva som skjer med oss etter vi dør, synes å være fundamentalt i alle religioner, og muligens viktigere enn spørsmålet om hvorvidt Gud finnes (Peterson et al., 2013, s. 230).

2 Ulike syn på livet etter døden
I denne delen skal jeg ta for meg tre religionsfilosofiske perspektiver på livet etter døden: dualisme, buddhisme og materialistisk monisme. Hva mener vi med liv etter døden? Vi er som mennesker tilsynelatende ikke udødelige. Likevel holder vi fast på tanken om at det finnes et liv etter døden. Hva enn dette livet skulle innebære, kan det være nyttig å legge til grunn følgende premiss: Det gir ikke mening å snakke om et liv etter døden dersom vi ikke kan beholde vår personlige identitet. Dette premisset har vært rådende i vestlig religionsfilosofi, og har lagt grunnlaget for hvorfor vi har forestillinger om at en del av selvet på et vis kan overleve døden og nedbrytningen av vår fysiske kropp.

Dualisme
Innen tradisjonell katolsk tankegang har vi en sjel som kan tjene den funksjonen, og som kan være bærer av vår personlige identitet frem til dommedag da vi vil få en ny kropp som blir forent med sjelen slik at vi igjen kan leve et fysisk liv samtidig som at vi har bevart vår personlige identitet fra før døden (Peterson et al., 2013, s. 238). Ulike varianter av ideer om hvorvidt man opplever bevissthet som sjel uten kropp etter døden i forkant av dommedagen, lever side om side innen ulike kristne tradisjoner. Innen bevissthetsfilosofien omtales denne ideen som dualisme, ettersom det betyr at det mål finnes to «ting», det fysiske (kroppen) og den mentale (sjelen). Dualismen står i opposisjon til monismen som fastslår at virkeligheten består av bare en «ting».

Argumenter for og imot dualisme
Det finnes mange filosofiske og vitenskapelige argumenter mot at dualisme er gyldig: (kausal interaksjon, det fysiske argumentet, hjerneskade argumentet mf. (Wikipedia, Mind-body dualism)). Fenomenet med nær-døden-opplevelser kan på den andre siden tale til støtte for dualismen. Personer som har vært erklært klinisk døde, eller har vært i livstruende tilstander har rapportert om påfallende sammenfallende opplevelser der svever ut av kroppen og observerer seg selv utenfra. De kan også gjengi ting som har blitt sagt i rommet i den tiden de skal ha vært klinisk døde. Selv om historiene til de som har hatt disse opplevelsene er påfallende like, kan mange av de samme opplevelsene fremprovoseres ved hjelp av kraftige hallusinerende medikamenter, som f.eks. ketamin. De tilfellene der overlevende har gjengitt samtaler de har hørt mens de har vært klinisk døde er imponerende men foreløpig anekdotiske. Det er dessuten foreløpig ingen som kunnet gjengi sekvenser av hemmelige tall plassert på oversiden av utstyr plassert i rommet som kun er mulig å se for en person (eller sjel?) som befinner seg svevende oppunder taket
(Peterson et al., 2013, s. 253).