Joav Melchior: Brobygging krever forståelse

Vi alle har vokst opp med tegneseriene som forteller oss om de onde som vil ødelegge verden, og de gode som i siste øyeblikk klarer å vinne og redde alt. Slik blir også ofte Midtøsten-konflikten framstilt – både i Midtøsten og her i Norge.

Det føles trygt å vite at en selv er på den «gode» siden som kjemper en kamp mot det «onde». Det krever ingen selvkritikk, og kan gi plass til og rettferdiggjøre hat og vold. Vi kan overbevise oss selv om at vi, «de gode», har rett til å hate «de andre» fordi de er årsaken for alle problemer og ondskap i verden.

Fra forfølgelse til selvransakelse

Slik har forholdet mellom jøder og kristne gjennom mye av vår historie utfoldet seg. Mange kristne kjempet og var medskyldige i grusomheter mot uskyldige jøder, fordi de oppriktig trodde at det var slik de utførte Guds vilje, det var slik de kjempet mot djevelens representant i verden.

Mennesker i den kristne tro, som mer enn noen annen religion er preget av budskapet om nestekjærlighet, drepte og forfulgte oss i den samme troens navn.

Endringen i forholdet mellom jøder og kristne begynte med en fantastisk prosess der store deler av kirken gjorde en inspirerende og beundringsverdig selvransakelse. De valgte å lytte og erkjenne, de gjorde monologen mellom jøder og kristne om til dialog og lytting.

Dialog krever omtanke

En god dialog er først og fremst en samtale hvor man som likeverdige mennesker er interessert i å lytte til, og forstå hverandre. Dette krever respekt og omtanke. Det finnes ikke bare én sannhet eller én definisjon for rett og galt, verden er ikke svarthvitt.

Dialogen hjelper med å produsere kunnskap, forståelse for ulike nyanser og toleranse mellom mennesker. Den hjelper oss å forstå hvordan andre tenker og føler, uten at vi trenger å gi slipp på egne verdier. I en slik dialog gjelder det ikke at den ene parten skal seire, den virkelige seier ligger i å gi plass til den andre.

Dette prinsippet gjelder også i Midtøsten. Etter 120 år med fiendtlighet og hat, er det nå på tide at man menneskeliggjør og lytter til hverandre, for å muliggjøre politiske løsninger.

Etter 120 år med fiendtlighet og hat, er det nå på tide at man menneskeliggjør og lytter til hverandre

—  Joav Melchior

Israelere har alle mulige gode forklaringer på hvorfor det ikke er noe håp om fred med palestinerne, om hvordan palestinerne har valgt terrorveien og nekter å anerkjenne selve eksistensen av jødisk tilværelse i deres forfedres land.

Palestinerne kan også på sin side argumentere for at Israel har fratatt dem landet og arven deres med makt, og at Israels maktstyrke fratar dem deres rett og frihet.

Hvis vi ønsker fred må vi lytte til begge parter i denne konflikten. Vi må strebe etter dialog og styrke de elementene som arbeider for dette.

Den ensidige måten noen oppmuntrer og «heier» på den ene siden som om det skulle vært en fotballkamp, som bare kan avgjøres ved at den ene eller andre siden vinner, er både barnslig og arrogant.

[ Rabbineren i Norge: «Biskopen heller bensin på hat-bålet» ]

Problematisk Kirkeuke

I et innlegg i Dagen 26.05.2021 skriver Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig råd om «ordkrig om virkeligheten». Hun beskriver hvor vanskelig det er å uttale seg om Midtøsten uten å bli anklaget for hatefulle ytringer.

Jeg er enig med Berit i at mange er så engasjerte i konflikten at man altfor fort stempler dem som kommer med et annet perspektiv enn det man selv har.

Men det krever også forsiktighet og ansvar å ikke selv komme med uttalelser som kan bli oppfattet som hatefulle. Derfor blir jeg overrasket når hun selv velger å beskylde Israel på en måte som jeg oppfatter som demoniserende. Gang på gang menneskeliggjør hun den palestinske siden, men hun kommer nesten aldri med utsagn som viser medfølelse med hva israelere har opplevd av lidelse, redsel, terror og trusler om utryddelse.

Det samme gjenspeiles gjennom Den norske kirkes deltagelse i Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.

—  Joav Melchior

Det samme gjenspeiles gjennom Den norske kirkes deltagelse i Kirkeuka for fred i Palestina og Israel. En aksjon som formelt ønsker å bygge broer og motarbeide splittende fordommer, gjør i praksis det stikk motsatte.

Jeg har ikke klart å finne en eneste linje på deres nettsider som gir forklaring og forståelse for hvorfor Israel trenger sikkerhet og empati.

I tillegg er det demoniserende og stemplende tekster som skjuler seg bak fredelige ord, som i følgende bønn: «Mennesket har evne til fred og rettferdighet. Men mennesket nekter å være menneskelig, med evne til kjærlighet, fred og rettferdighet. Denne oppsetsige nektingen kan bare du forandre.»

[ Preses om Midtøsten: – Dette er ikke en balansert konflikt ]

Nazi-sammenligninger er uakseptabelt

I 2013 hadde vi sammen med dialoggruppen Abrahams Barn en reise til Israel/Palestina. Jeg husker fortsatt hvor sjokkert jeg ble da Berit Hagen Agøy, som generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, sa på oppsummeringsmøtet at hun ikke klarer å forstå hvordan et folk som har opplevd Holocaust kan bygge en så forferdelig mur.

• Les svaret fra Berit Hagen Agøy nederst i saken

Hvis hun hadde sagt, som representant for Den norske kirke, at hun hadde forståelse for hvorfor jøder i Israel føler seg utrygge (da de fortsatt er truet med utryddelse), ville det vært mye mer rom for oss begge da hun fortalte om hvordan hun opplevde at sikkerhetsmuren skaper urett, splittelse og skader muligheten for fred.

Selv om palestinernes situasjon er helt forferdelig, er sammenligningen ren løgn.

—  Joav Melchior

Blant alle stemplende utsagn som blir brukt mot Israel, er det et spesielt stempel der det røde flagget går opp; det er sammenligningen mellom Israels handlinger med nazistenes under andre verdenskrig. Det kan ikke aksepteres. Sammenligningen er en hån ovenfor både historien og alle dens ofre.

Selv om palestinernes situasjon er helt forferdelig, er sammenligningen ren løgn. Okkupasjonen kan ikke sammenlignes, ingen palestinere er blitt sent til utryddelsesleirer og verken Ramallah eller Gaza er gettoen i Warszawa.

Likevel ser vi gang på gang karikaturer, artikler og uttalelser hvor nettopp denne sammenligningen brukes. Hvis ofrene kan sammenlignes med bødlene, så var nok ikke bødlenes forbrytelser like alvorlige. Dermed kan man rense det europeiske samfunnet fra det historiske ansvaret og åpne for nye forbrytelser.

En trist situasjon

Når en biskop fremmer denne sammenligningen, kan vi ikke tie lenger. Det er godt at Biskop Fiske erkjente at utsagnet var problematisk, men en så alvorlig sammenligning burde ha blitt beklaget på en hel annen måte. Hva betyr uheldig i denne sammenhengen?

Dialogen mellom Det Mosaiske Trossamfund og Den Norske Kirke er veldig viktig for oss som en liten minoritet i Norge. Vi har ofte fått støtte fra Dnk når vi har trengt det og sett på dem som en nær venn.

Derfor er det trist og vanskelig at vi har kommet i den situasjonen vi er i nå. Vi håper vi kan finne veien tilbake til samarbeid, og sammen jobbe for brobygging, dialog og fred.

Berit Hagen Agøy svarer: – Tatt ut av kontekst

Joav Melchior skriver i dagens VL at jeg i forbindelse med en dialogreise til Israel og Palestina i 2013, skal ha gitt uttrykk for at jeg «ikke klarer å forstå hvordan et folk som har opplevd Holocaust, kan bygge en så forferdelig mur».

Jeg kan dessverre ikke huske hvordan jeg ordla meg for åtte år siden, men jeg har ingen erindring om at jeg sa noe som verken Melchior eller andre i gruppa, reagerte på med sjokk den gang. Men jeg tror på Melchior når han nå sier at han ble sjokkert.

Det var selvsagt aldri min mening å hevde at israelsk politikk kan sammenliknes med nazismen. Mitt anleggende var å uttrykke sympati med dem som må leve bak murer, hvor frihet og liv er sterkt begrenset. Det kunne jeg fått fram uten å nevne Holocaust. Jeg beklager at jeg gjorde det.

Tatt ut av sammenheng

Det er oppsiktsvekkende at Melchior, etter å ha understreket viktigheten av respektfull dialog, røper ting sagt i en fortrolig samtale i dialoggruppa (som bestod av norske jøder, muslimer og kristne). Han løsriver mitt utsagn fra sin sammenheng og bruker det inn i en dagsaktuell og offentlig debatt. La oss gå åtte år tilbake tid, og se på oppsummeringen jeg skrev umiddelbart etter at jeg kom hjem fra reisen:

«Et mål for dialoggruppa er søke å bli enige om historiske fakta og reelle forhold i dag. Men dette er vanskelig i denne delen av verden, fordi det blir så ekstra tydelig her at all historie er tolket historie og at dagens virkelighet tolkes i lys av historien, ikke bare i Midtøsten, men også ut fra andre lands historiske erfaringer. Folk uten land, flyktninger, grensesperringer, væpna soldater, redde og sinte barn som kaster stein – alt dette har vi sett også i andre deler av verden. Det bærer vi med oss.»

Vi var innom erfaringer fra ulike land og tidsperioder og:

«Dette satte følelser i sving som både hjalp oss til å forstå – og misforstå – det vi opplevde i Israel, Gaza, Jerusalem og Vestbredden. Samtalen internt i gruppa gjorde oss veldig bevisste på hvilken makt som ligger i å fortolke ord og begreper. Vi stilte spørsmål ved hvem som har fortolkningsmakten til svært ladede ord. Gruppa bestod av folk som selv har tragiske erfaringer fra diskriminering, forfølgelse og krig. Dette var til stor hjelp, men det gjorde også at opplevel­sene under denne turen ble tolket i lys av andre erfaringer, naturlig nok.»

Oppriktig respons

Det var i denne konteksten jeg kom med min refleksjon om muren. Vi luftet frie tanker og delte følelser og erfaringer, og gav hverandre oppriktig – både støttende og krass – respons. Vi ville selvsagt formulert oss annerledes i et offentlig ordskifte.

Det er interessant å reflektere over hvorfor Melchior trekker fram denne gamle hendelsen akkurat nå og kobler den til debattene i kjølvannet av kirkelederes kommentarer til volden i Jerusalem og krigen i Gaza.

Her er det mye vi trenger å snakke om. Men avisspaltene er dårlig egnet. Jeg ser fram til at vi snart møtes igjen i vår dialoggruppe til en åpen og respektfull samtale.

[ Overrabbiner Michael Melchior: – Berre gjennom religiøs fred kan me løyse dette ]