På siden av saken

Kristoffer Eknes skriver i Vårt Land 8.mai om kristensionismens begrepshistorie. Eknes hovedpoeng er at en bred forståelse av kristensionismen er den faglig funderte forståelsen, selv om han påpeker at det ikke er noen konsensus om dette.

Han knytter forståelse av kristen sionisme til Herzls sekulære sionisme, og slutter seg da til en politisk tolkning av sionismen. Kristnes tilslutning til denne formen for sionisme kan gjerne betegnes «kristen sionisme».

Denne brede og politisk orienterte forståelsen overser hele den apokalyptiske, kristne tradisjonen som tolker det jødiske folk inn i en kristen historiefortelling spesielt knyttet til det geografiske landområdet rundt Jerusalem. Denne har røtter tilbake til britisk protestantisme på 1600-tallet.

Radikalisert versjon

For kirke og teologi er det nødvendig å skille den moderne versjonen av denne tradisjonen – nytolket etter opprettelsen av staten Israel i 1948 og stadig mer radikalisert i løpet 1980- og 1990-tallet, fra den politisk forankrede, kristne sionismen. Bispemøtet gjør dette ved å benevne denne bevegelsen «kristensionisme» i et ord.

Det er ikke uten grunn at kristensionismen av mange jøder anses som en del av kirkens antijødiske tradisjon.

—  Atle Sommerfeldt

Hvorvidt det er forskningsmessig og politisk konsensus om en slik mer presis språkbruk, er ikke spesielt interessant. Det viktige er om den avdekker vesentlige teologiske tendenser som begrunner politiske holdninger og handlinger på en mer presis måte enn en utflytende begrepsbruk.

«Kristensionisme» betegner da bevegelser og organisasjoner som for det første tolker de politiske begivenhetene i Midtøsten og Det hellige land inn i et ideologisk endetidsskjema, konstruert på mer eller mindre tilfeldig lesning av endetidsvisjoner i den hebraiske bibelen og særlig Johannes Åpenbaring, og for det andre forsøker å fremskynde endetiden ved aktive politiske handlinger.

Innflytelsesrike politiske aktører

Det forbauser meg at Israelsmisjonen, med utgangspunkt i sitt nyanserte og solide teologiske fundament fra 2004, ikke bruker den pågående debatten til å markere avstand fra denne endetidbaserte kristensionismen.

Allerede i 2004 hadde den fått en sterk posisjon i høyre-evangelikale og karismatiske miljøer i USA, og i den amerikanske administrasjonen . Med sin høyprofilerte deltagelse i Trumpbevegelsen, ble disse kristensionistene innflytelsesrike politiske aktører i Det hellige land. De var også rikelig representert ved åpningen av USAs ambassade i Jerusalem, som de tolket som en milepæl på veien mot Harmageddon.

Deres «omsorg» for det jødiske folk er svært tvetydig.

—  Atle Sommerfeldt

Med den brede kjennskap Israelsmisjonen har om hva som faktisk utspiller seg i Det hellige land, er det underlig at de prøver å avskrive denne bevegelsen som marginal og med begrenset betydning.

Denne moderne og radikale kristensionistiske bevegelsen oppsto ikke på 2000-tallet. Da den israelske journalisten Gershom Gorenberg skrev sin leseverdige The End of Days i 2000 om kristen apokalyptikk knyttet til Israel, hadde han et rikt materiale å bygge på.

Rett nok ble «Christian United for Israel» først organisert i 2006. Grunnleggeren John Hagee, som Eknes ikke gir noen plass i forståelsen av kristensionismens moderne historie, startet sin virksomhet allerede på 1980-tallet. Denne organisasjonen har i dag i underkant av 28 millioner medlemmer.

Tvetydig «omsorg» for jødene

Det er ikke uten grunn at kristensionismen av mange jøder anses som en del av kirkens antijødiske tradisjon. Det henger sammen med ett overordnet og to mer spesielle forhold.

Kristensionismen skriver det jødiske folk inn i en kristen historieskriving. Det jødiske folk og staten Israel har først og fremst betydning i kraft av deres rolle i det man tolker som Johannes Åpenbarings beskrivelse av endetidens historieforløp. Slik sett skiller den seg ikke fra tradisjonell teologi der det jødiske folk får en egenverdi som historisk forankring i den første pakt og dernest når de omvender seg til Kristus.

Kristensionismens særpreg er at de primært ikke skriver det jødiske folk inn i dets betydning for kristendommens røtter, men betydning for kristendommens fremtidsvisjon.

Overslaget til antisemittisme skjer når f.eks. Hagee tolker Holocaust og Hitler – som han for øvrig hevder var jødisk – som Guds middel til å vekke det jødiske folk opp fra diasporaen slik at de vender tilbake til Det hellige land og etablerer staten Israel.

Bispemøtets uttalelse er presis og langt fra uredelig.

—  Atle Sommerfeldt

De tolker Holocaust som Guds straff for folkets ulydighet. Ikke fordi de ikke mottar Jesus som i tradisjonell kristen teologi, men ved ikke å vende tilbake til landet og staten. Støtte til staten Israel står derfor slett ikke i motsetning til denne skrekkelige måten å tolke Holocaust på. Deres «omsorg» for det jødiske folk er svært tvetydig.

Det er denne tradisjonen Hanvold talte seg inn i, og som gjør at jeg fastholder at han med sine uttalelser om Holocaust som Guds straff fremstår med et typisk kristensionistisk budskap.

Det andre overslaget til antisemittisme skjer ved at det jødiske folk og staten Israels fremtid i de apokalyptiske spekulasjonene i all hovedsak igjen vil være utryddelse og ødeleggelse, med unntak av «Israels rest» som i endetiden vil vende seg om til Kristus. Dette har jeg konkretisert tidligere.

[ Atle Sommerfeldt: «Derfor advarer vi mot kristensionismen» ]

Langt fra uredelig fra Bipemøtet

Bispemøtet valgte å ta et teologisk oppgjør med kristensionismen fordi denne bevegelsens organisasjoner gjør det jødiske folk til instrumenter i historiespekulasjoner med kristne innslag, og fordi de styrker de kreftene i staten Israel som driver en ekspansiv og undertrykkende politikk med store følger for alle folkeslag og religioner i regionen.

I motsetning til spekulasjoner om Harmageddon, skjer denne ekspansjonen og undertrykkelsen nå. Det er spesielt nødvendig for kirken å ta oppgjør med bevegelser som misbruker den kristne tro og Guds navn til samfunnsødeleggende handlinger og posisjoner. Kristensionismen er et tydelig eksempel på dette.

Bispemøtets uttalelse er presis og langt fra uredelig. Jeg vil fastholde nødvendigheten av å ta kontinuerlige oppgjør med kristensionismens teologi og politikk i det Eknes kaller en snever forståelse av begrepet.

Han hevder at mange av de som kritiserte Bispemøtet er enig i kritikken, men er uenig i begrepet. Det er å skjule seg bak begreper i stedet for å ta et nødvendig oppgjør med den bevegelsen og teologien som Hagee og tilhørende herligheter står for.

[ VID-professor: «Det finnes retninger innen kristensionismen som legitimerer vold mot jøder» ]