Bispemøtets begrepsbruk er ikke bare snevert og upresist, det er også uredelig

Jeg husker godt første gang jeg hørte en av mine venner kalle seg sionist. Det kom som et sjokk.

Ikke fordi jeg hadde så mange motforestillinger mot sionismen, men fordi vedkommende alltid snakket om det palestinske folk, deres uverdige livssituasjon og deres rett til en egen stat. Jeg ville forventet at han kalte seg pro-palestiner, men ikke sionist.

Stadig opplever jeg at flere i min omgangskrets evner å kombinere deres engasjement for palestinerne med en sterk overbevisning om at det jødiske folk også har rett på å bo i dette landområdet. Noen av dem, som både kunne blitt kalt pro-palestina og sionister, kaller seg faktisk kristensionister. Men hva betyr det egentlig?

Bispemøtet og biskopen i Borg sine uttalelser viser at vi sårt trenger å bli bedre kjent med begrepet «kristensionisme».

Kristensionisme aktualisert på ny

Det siste året har begrepet kristensionisme gjentatte ganger dukket opp i det offentlige ordskiftet i Norge. Det hele startet med at bispemøtet i oktober 2020 kom med en offentlig uttalelse hvor de advarte sterkt mot kristensionismen.

De hevdet videre at kristensionismen består av noen bestemte elementer, som eksempelvis en særegen bibeltolkning som legitimerer staten Israels ekspansjonspolitikk, et spesielt historiesyn som reduserer jøder til et instrument i et frelesesteologisk skjema og en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter.

Det er ingen tvil om at uttalelsen til bispemøtet både bommer grovt og treffer litt.

—  Kristoffer Eknes

Senere har biskop i Borg også kommet med flere presiseringer og leverer også en liste på fem punkter som er mer eller mindre typiske for kristensionistisk tankegods. I april 2021, fremstiller han også Jan Hanvold som en klassisk representant for kristensionismen.

Det er ingen tvil om at uttalelsen til bispemøtet både bommer grovt og treffer litt. Ved å bruke adjektiv som «særegen» og «spesielle», fargelegger de uttalelsen med polemikk fremfor innhold.

Kritikken har kommet fra mange hold. Den har i stor grad dreid seg om at uttalelsen ikke er treffende og anvender en svært smal forståelse for begrepet «kristensionisme». Både kritikerne og bispemøtet kommer inn i en lang diskurs om hvordan en skal forstå dette begrepet.

[ Hans Morten Haugen: «Det finnes retninger innen kristensionismen som legitimerer vold mot jøder» ]

Begrepets opprinnelse

Den første bruken av begrepet kristensionisme som vi kan spore, er fra den første sionistkongress i Basel i 1897. Da hadde den politiske sionismens far, Theodor Herzl, invitert ti æresgjester til kongressen. Disse gjestene var kristne som på en eller annen måte hadde uttrykt sin støtte til at det jødiske folk måtte få bosette seg der deres forfedre hadde levd, i Eretz Israel.

Blant disse ti gjestene var den sveitsiske bankmannnen Henry Dunant, som senere skulle grunnlegge Røde Kors. Dunant hadde siden 1866 argumentert for en jødisk koloni i landet til deres forfedre. Dunant var en markant kristen stemme på slutten av 1800-tallet, som også støttet det sionistiske idealet. I en av sine taler omtalte derfor Herzl ham som en kristensionist.

Det som er interessant med disse første eksemplene er at de anvender en vid forståelse av «kristensionisme»

—  Kristoffer Eknes

Ifølge religionsprofessoren Shalom Goldman, virker Herzl å bruke begrepet ganske vidt, og det er uklart om Herzl bruker «kristen» om religionstilhørighet eller etnisitet. Begrepet dukker også opp i 1919 i den sionistiske lederen Nahum Sokolows bok History of Zionism. Sokolow legger mer vekt på den religiøse tilhørigheten når han bruker begrepet om den britiske offiseren George Gawler.

Det som er interessant med disse første eksemplene er at de anvender en vid forståelse av «kristensionisme», slik en generelt også gjorde om begrepet «sionisme» på denne tiden. Begrepet blir også anvendt slik utover 1900-tallet, selv om det ikke er særlig fremtredende.

På slutten av 1980-tallet dukker begrepet opp i faglitteratur i større grad, og det blir også anvendt som en selvbetegnelse av enkelte grupper. At enkelte grupper får behov for å tydeliggjøre sitt ståsted i denne perioden, kan ha sammenheng med den økende polariseringen mellom sionister og anti-sionister på 1970 og 80-tallet.

Begrepet blir forstått ganske bredt i denne perioden også. Teologen Walter Riggins bruker eksempelvis kristensionist om en hvilken som helst kristen som støtter det sionistiske målet.

[ Erling Rimehaug: Herzls bok «Jødestaten» slo ned som en brannfakkel da den kom ut i 1896 ]

Et skifte i begrepsforståelsen

Det er først på 2000-tallet at begrepet snevres inn. Det er likevel viktig å bemerke at samtlige vitenskapelige publikasjoner også løfter frem den vide betydningen av begrepet.

Innsnevringen i definisjonen kommer av at en ønsker å utforske en bestemt del av kristensionismen. En prøver altså ikke å kartlegge den vide og sammensatte gruppen av kristensionister, men en ønsker å isolere en del av dem basert på bestemte attributter.

Kristensionisme ble aktualisert i 2004 og 2005 med kirkehistorikeren Timothy P. Webers bok On the road to Armageddon og teologen Stephen Sizers avhandling og bok, Christian Zionism – Road Map to Armageddon.

Webers bok vakte noe oppmerksomhet, men Sizer er den som virkelig har markert seg for ettertiden. Deler av hans forfatterskap er blitt applaudert av kjente teologer som eksempelvis John Stott, men han har også møtt massiv kritikk for å spre antisemittiske påstander og konspirasjonsteorier gjennom sine plattformer i sosiale medier.

Foranledningen til dette skiftet er sammensatt.

—  Kristoffer Eknes

Sizer selv peker på at kristensionisme har en lengre historie, men at han velger å se på en bestemt gruppe kristensionister med en dispensasjonalistisk forståelse. Denne gruppens kjennetegn, er i stor grad de samme som biskop Sommerfeldt løfter frem i sine tilsvar i avisa Dagen 29. oktober.

Foranledningen til dette skiftet er sammensatt. Det er ikke tvil om at innsnevringen kommer fordi en i forskningen ønsket å utforske en bestemt gruppe støttespiller av den israelske stat, som anvendte teologiske argumenter for sin politiske støtte. Særlig Sizers publikasjoner går i rette med enkelte grupper og deres teologiske argumenter.

Kritikken mot denne innsnevringen var ikke i hovedsak funnene eller påstandene i publikasjonen, selv om de tidvis også dreier seg om det. Men det meste av kritikken var rettet mot at en ikke gjorde et skille mellom den vide forståelsen av kristensionisme, og den delen av kristensionismen som en skilte ut for å studere.

[ Professor: – Ikke alle kristne sionister er kristensionister ]

En nyansering av kristensionismen

Etter lanseringen av flere publikasjoner hvor begrepet ble anvendt på en snever måte, kom det flere innvendinger mot denne begrepsforståelsen. Mange kjente seg ikke igjen i bildet som ble tegnet, og hadde behov for å belyse de delene av kristensionismen som ikke var dispensasjonalister eller på andre måter ikke kjente seg igjen i fremstillingene.

I 2016 var religionsprofessoren, Gerald R. McDermott, redaktør for boka The New Christian Zionism. Boka tok et oppgjør med den nylige vendingen i begrepsbruken av kristensionisme, og viser til at begrepet rommer mer enn den snevre bruken til Sizer og Weber.

De argumenterte for å forstå begrepet vidt ved å skissere en annen retning innen kristensionismen. Selv om de betegner denne forståelsen som «ny», er de likevel tydelig på at dette er en retning innen kristensionismen som er eldre enn dispensasjonalismen og den premillenielle dispensasjonalismen.

Det er også verdt å nevne at selv om McDermott et al er kritiske til dispensasjonalismen, nyanserer de bildet ved å også løfte frem noen positive sider og retninger av den.

McDermott et al fremmer at de ikke hevder at Israel er en perfekt stat, og at staten må kunne kritiseres for sine feil og mangler.

—  Kristoffer Eknes

Denne «nye kristensionismen» legger vekt på en rekke elementer. For det første vektlegger den at Israel (i betydning av både folk og land) er et sentralt og viktige element i Bibelen, også for folkeslagenes frelse. De tar avstand fra både erstatningsteologi og topaktslæren. I stedet fremmer de at frelsen kom gjennom Israel. Dermed hevder de at både folket og landet vil fortsette å være av betydning.

Videre hevder de at det jødiske folks tilbakekomst til Eretz Israel må forstås som et steg mot en oppfylt profeti. De argumenterer også for viktigheten av en jødisk stat for deres folks beskyttelse, og viser også til FNs ratifikasjon av etableringen av staten Israel.

Dernest sier de noe om hva den nye kristensionismen ikke er. McDermott et al fremmer at de ikke hevder at Israel er en perfekt stat, og at staten må kunne kritiseres for sine feil og mangler. De sier også at det ikke er sikkert at dagens Israel ikke vil bli erstattet av en annen jødiske stat, og de tar også avstand fra politiske endetidsskjemaer.

Samtidig holder de fast på behovet for en jødisk stat for å sikre jødenes trygghet og eksistens. Deler av innholdet i den nye kristensionismen er ikke så ulik Den Norske Israelsmisjon sin prinsipperklæring fra 2004, som i sin tid fikk god tilslutning av biskopene i Den Norske Kirke.

[ Vårt Land mener: Jan Hanvold er ingen antisemitt ]

Hva er så kristensionisme?

Selv om begrepet kristensionisme er over 120 år gammelt, er det ikke etablert konsensus om hvordan det skal defineres. Likevel bør det brukes i en videre forstand enn det både bispemøtet og Sizer m.fl. gjør i den offentlige dialogen.

I studier av bestemte grupper kan en selvsagt innsnevre begrepet og definere det etter hva en ønsker forske på, men i det offentlige ordskiftet kan en ikke gjøre den samme tilpasningen av begrepet.

Bispemøtets begrepsbruk er ikke bare snevert og upresist, men det er også uredelig. For selv om de løfter frem noen konkrete punkter som de kritiserer, rammer advarselen hele den vide gruppen av kristensionister. Mange av disse ville være enig i det som bispemøtet kritiserer, men begrepsbruken til bispekollegiet skaper avstand, polarisering og ikke minst fordommer.

Begrepsbruken til bispekollegiet skaper avstand, polarisering og ikke minst fordommer.

—  Kristoffer Eknes

Det gjelder ikke minst biskopen i Borg som plasserer Hanvold, og hans uttalelser om at Holocaust var et uttrykk for Guds straff, som «[...] en typisk kristensionist». Det er vanskelig å forstå at en kirkeleder, som opplagt må ha kjennskap til begrepets diskurs, velger å være primusmotor for å spre fordommer.

Jeg håper at bispekollegiet og andre kirkeledere velger å avstå fra slik ukritisk og snever bruk av begrepet kristensionisme i fremtiden. Det betyr ikke at vi ikke skal kunne kritisere politikk eller politisk teologi, men vi må gjøre det på en redelig måte.

Som denne gjennomgangen har vist av hvordan en forstår begrepet kristensionisme, er det å sette likhetstegn mellom Hanvolds uttalelser og kristensionister langt utenfor hva som er rett og redelig.

[ Den jødiske barnehagen i Oslo vil hjelpe familier med å ivareta sin jødiske identitet  ]