I min ungdom, som er ganske lenge siden, anså jeg Norge som en liten, fredselskende nasjon. Vi stod for fred, frihet, demokrati og ikke minst rettferdighet for land og folk i hele verden.
Det gjorde også våre helter. På skolen lærte vi om Fridtjof Nansen, som etter krigen mellom det osmanske riket og Hellas bidro til fredsslutningen i 1923 (Lausanne-traktaten) og til utveksling av fordrevne folkegrupper.
Han arbeidet utrettelig utover 1920-tallet for armenere som hadde overlevd folkemordet. For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922.
Boikott når det ikke får konsekvenser
Vi lærte om nordmenns engasjement i Latin-Amerika og om våre bidrag til boikott av apartheidregimet i Sør Afrika. Jeg var stolt da Norge lot være å reise til Moskva OL i 1980 etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan. Norge var tydelig og tok ansvar, selv når det kostet.
Nylig krevde norske fotballspillere en vurdering av å boikotte fotball VM i Qatar. Dette fortjener fotballspillerne ros for. Det er jo spillerne som lider det største tapet i en slik boikottaksjon.
Norsk venstreside tar også til orde for boikott av Israel. Det er mye staten Israel gjør som er kritikkverdig. Men hvorfor boikotte to små land i Midtøsten, mens de verste regimene slipper unna?
Jeg tror svaret er at vi ikke har noe imot boikott eller kritikk, det er en del av vårt selvbilde, men vi vil ikke lenger at en boikott skal få konsekvenser for oss. Det finnes ikke tall på norsk handel til Qatar. Verdien av norsk handel med Israel var i 2016 ca. 2 milliarder. Det er mindre enn det koster å bygge et bibliotek i hovedstaden.
[ Kristin Ask: «Hvordan kan vi la en svoren nazist få så mye plass i undervisningen?» ]
Grell Kina-støtte
Å kritisere Kina derimot – det vil koste. Faktisk bortimot 114 milliarder kroner i gjensidig handel. Derfor tør ikke våre styresmakter å møte Dalai Lama når han kommer på Norgesbesøk. Derfor ser vi bort når Kina bedriver overgrep mot tibetanere og uigurer.
Solheim og Braanen er ikke alene. Verdiforskyvningen gjelder hele det politiske etablissementet.
— Sven-Erik Rise
Den venstresiden som ønsker å boikotte Israel og Qatar, mener vi bør lære av Kina. Et grelt eksempel er Erik Solheim. I Dagens Næringsliv 22.03.2021 gir han tydelig uttrykk for at Norge bør bli mer nysgjerrig på Kina, og lovpriser diktaturet for at folk kan få lov til å flytte og å få kle seg som de vil. En uke senere får han støtte i Klassekampen av Bjørgulv Braanen.
Solheim og Braanen er ikke alene. Verdiforskyvningen gjelder hele det politiske etablissementet. Det ble tydelig da Aserbajdsjan og Tyrkia angrep den lille armenske enklaven Nagorno-Karabakh høsten 2020.
Bør få norske myndigheter til å våkne
På den ene siden stod Tyrkia som fremdeles formelt er et demokrati – selv om Erdogans utrenskninger har drevet mange tyrkere på flukt. I 2019 var tyrkere den nest største asylsøkergruppen som kom til Norge, og i 2020 den tredje største.
Han stod sammen med Ilham Alyiev, presidenten i Aserbajdsjan, som sammen med sin utvidete familie har omtrent all makt i Aserbajdsjan. Korrupsjon er svært utbredt. Myndighetene har gjennomført omfattende inngrep mot borgernes menneskerettigheter, så her er det liten plass for opposisjon, meningsytringer eller aktivisme.
Mitt barndoms Norge hadde støttet Armenia
— Sven-Erik Rise
På den andre siden stod Armenia. I Freedom house sin analyse over politiske og sivile rettigheter, får Aserbajdsjan 11 av 100 poeng og Tyrkia får 32 av 100 poeng. Armenia får 55 av 100 poeng som eneste av de tre landene med politiske og borgerlige friheter.
Mitt barndoms Norge hadde støttet Armenia. Om utgangspunktet ikke var ille nok, burde krigshandlingene fått norske myndigheter til å våkne.
Har Norge fått nye verdier?
Vi var vitne til at to land rullet inn over en forsvarsløs armensk befolkning, og sørget for massedrap ved hjelp av leiesoldater, hvitt fosfor, bombing av byer og landsbyer.
Deretter ble krigsfanger, soldater og sivile utsatt for psykiske og fysiske overgrep, inkludert rapporteringer om halshogging for åpen scene.
Armenere ser på frimerket sitt og kan ikke forstå at Nansens fedreland er blant de landene som bidrar minst
— Sven-Erik Rise
De som fortsatt lever i området eller er blitt flyktninger, har ikke rett til å søke asyl i Norge. I motsetning til Tyrkia er ikke Armenia et undertrykkende land.
Armenere ser på frimerket sitt og kan ikke forstå at Nansens fedreland er blant de landene som bidrar minst til etisk og moralsk støtte til et svært utsatt folk omringet av fiender i Europas bakgård.
Kanskje svaret er at Norge har fått nye verdier. Norges handel med Tyrkia og Aserbadjan er verd 21 mrd. Armenia kun 15 millioner.