Foruroligende endringer i DNK

«Når noe skal inn, må noe annet ut» lærte jeg når et rom skal pusses opp. Og nå er det kirkens organisering som står for tur. Oppussing er vel og bra, men jeg ble virkelig urolig da jeg leste rapporten «Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering».

La det være sagt: Jeg er veldig glad i Den norske kirke og jeg vet at organisasjoner endres fra tid til annen.

Vil biskopene dette?

I rapporten foreslås det at biskopenes arbeidsgiveransvar for prestene skal ut, og et nytt prostifellesråd skal overta arbeidsgiveransvaret. I flertallets forslag er biskopene kun tiltenkt en kompetansebyggende rolle i sitt bispedømme.

Dette er ingen liten endring. Teologisk frykter jeg for at det oldkirkelige båndet mellom menighet, prest og biskop klippes av. Organisasjonsteoretisk, flyttes arbeidsgiveransvaret til mellomledernivå, men hvordan skal biskopene drive tilsyn og bygge kompetanse, når de mister styringsretten, en rettighet bare arbeidsgiver har?

Hvis biskopene mister arbeidsgiveransvaret, hvilken kompetanse skal kreves hos dem som overtar?

—  Hans Jørgen Nilsen

Styringsretten er en ulovfestet rett arbeidsgiver har til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet; kort sagt bestemme over de ansatte. Når biskopene mister den, vil de blant annet ikke lenger kunne innkalle prestene til fagsamlinger. De må invitere prestene. Vil biskopene virkelig dette?

Hvis biskopene mister arbeidsgiveransvaret, hvilken kompetanse skal kreves hos dem som overtar?

[ Stor uenighet om hvordan Den norske kirke skal organiseres i fremtiden ]

Fagledelse trumfer profesjonell ledelse

Hovedutvalget er delt i synet på om kirkefaglig kompetanse skal kreves hos daglig leder. Ifølge professor Haldor Byrkjeflot i boka Ledelse på godt og vondt fra 2015 har fagledelsen gode og sterke tradisjoner i norsk arbeidsliv, også i kirken. Fagledelse står i kontrast til det som kalles profesjonell ledelse.

En ledelse som ikke setter seg inn i hva medarbeiderne gjør, mister en grunnleggende forståelse for organisasjonens virksomhet.

—  Hans Jørgen Nilsen

Tanken om at ledelse kan utøves uavhengig av faglig kompetanse har røtter tilbake til den amerikanske ledelseskonsulenten George Kenning. George Kenning mente at fagledelse var en hemsko for profesjonell ledelse. Den som var lederutdannet var i prinsippet i stand til å lede en hvilken som helst organisasjon.

Kennings teori har ifølge Byrkjeflot vært forsøkt gjennomført i ulike organisasjoner med mindre hell fordi lederen ikke forstår hva organisasjonen gjør. Dermed ledes organisasjonen på en måte som er lite hensiktsmessig.

Sikre biskopen verktøy

Riktignok har ikke alle fagfolk vist seg å være gode ledere, men en ledelse som ikke setter seg inn i hva medarbeiderne gjør, vil miste en grunnleggende forståelse for organisasjonens virksomhet.

Er det et slikt tankegods som er kommet inn i kirken siden det ikke lenger blir ansett som nødvendig at daglig leder skal ha kirkefaglig kompetanse?

Jeg er urolig over disse endringene fordi de får så stor betydning for hva slags organisasjon kirken ender opp som i fremtiden.

Av de ulike modellene som foreslås, mener jeg den beste er at alle blir ansatt i rettssubjektet Den norske kirke og arbeidsgiveransvaret delegert til de ulike prostifellesråd der det må stilles krav om at daglig leder innehar kirkefaglig kompetanse.

Dette er også en modell som kan sikre biskopen arbeidsrettslige verktøy til å utøve tilsynet.

[ Kristin Gunleiksrud Raaum: «Kirkerådet har som mål å redusere administrasjonsarbeidet i DNK» ]