Først en stor takk til Karianne Schandy Dinessen som i Vårt Land 13. april setter ord på ei side ved den kristne forsoningslæren som mange av oss reagerer på, nemlig at Faderen straffer sin Sønn. Og mange av oss spør også om denne framstillingen virkelig er kristendommens bilde.
Jeg mener at dette ikke er uttrykk for bibelsk kristendom. Og hennes sitat fra barnebibelen utgitt på Hermon forlag er forferdelig, og ikke uttrykk for kristendom.
Det er galt å si at Guds raseri over synden kom over hans egen Sønn. Det finnes intet bibelsk belegg for at Jesus var objekt for Guds vrede.
Treenighetslæren kan være til hjelp
Bibelen taler om forsoningen, men bare gjennom bruk av bilder. Vi får det aldri forklart. På overflateplanet var Jesu død langfredag et nederlag for Jesusbevegelsen. Men vendepunktet ble opplevelsen av oppstandelsen og en ny forståelse av hans død.
Disiplene fikk en ny erkjennelse av at noe grunnleggende hadde skjedd på et dypere plan. Som Paulus uttrykker det: Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv (2. Kor 5,19).
Når det heter at Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn, så betyr det egentlig at han ga seg selv.
— Harald Peter Stette
Treenighetslæren kan være oss til hjelp. Det er galt når forsoningen framstilles slik at vi får to guder: Faderen i himmelen som lar sin Sønn, guden på jorden, lide og dø. Da blir kristendom polyteisme og vi får en voldelig fader. Vi bekjenner oss til én Gud.
Forsoningens mysterium var at Gud var i Kristus. Så når det heter i den lille bibel at så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, så betyr det på et dypere plan egentlig at han ga seg selv.
Professor i teologi ved Universitetet i Oslo, Jakob Jervell, formulerte det slik på sin friske måte: Himmelen var tom da Jesus døde på korset, med den underforståtte begrunnelse fordi «Gud var i Kristus».
Feil å si at Jesus sonet Guds vrede
Det blir også feil å framstille det slik at Jesus sonet Guds vrede, at han som et offer skulle mildne Gud slik at han kan tilgi menneskene. Det framstilles dessverre ofte slik. Vi møter talemåten i den tyske teksten til den lutherske, augsburske konfesjon at Guds Sønn skulle «forsone Guds vrede» (CA 3).
Den latinske teksten har ikke denne formuleringa. Og vi finner formuleringa i langfredagssalmen «Naglet til et kors på jorden» hvor vi synger at han «henger under vredens torden» og videre at han måtte «vredens fulle beger drikke».
Jeg kan ikke finne noe bibelsk belegg for disse talemåtene. Tvertimot gir jeg pietisten Brorson mer rett i sin julesalme «I denne søte juletid» når vi synger: «Gud er nå ikke lenger vred,/ det kan vi derav vite/ at han har sendt sin sønn her ned/ for verdens synd å lide».
Det er altså galt å framstille det slik at Gud må først forsones, og så kan han tilgi. Forsoning og tilgivelse uttrykker det samme.
— Harald Peter Stette
Her er intet voldelig hjerte
Konklusjonen er at forsoningen uttrykker ikke noe annet enn det som kommer fram i liknelsen om den fortapte sønn (Luk 15,11ff).
Det er evangeliet om Faderen som vil møte oss med nåde og tilgivelse. Og merk at denne barmhjertige far ikke møtte sin sønn med klander og bebreidelse for at han hadde rotet bort arven. Her ble det «nåde over nåde» og fest og glede! Med rette har denne liknelsen blitt kalt evangeliet i evangeliet.
Det er altså galt å framstille det slik at Gud må først forsones, og så kan han tilgi. Forsoning og tilgivelse uttrykker det samme.
Det vil si oss noe om Guds hjerte. Her er intet voldelig hjerte. Dette er evangelisk kristendom.