Tjuefire år etter kan jeg fortsatt kjenne blandingen av glede, takknemlighet og frykt bare jeg ser på bilder fra sykehuset. Babyen som nettopp var plassert i armene mine var den vakreste skapningen på hele kloden, men jeg var så ung og følte meg ikke klar for ansvaret. Tenk om jeg ikke ble en god far!
Tenk om jeg ikke hadde det som skulle til for å verne og beskytte den lille gutten vår. Da som nå ble jeg beroliget av min kones ord: «det er nok mye mer naturlig å være foreldre enn vi ofte tror. Så lenge barna vet at vi elsker dem, tror jeg det meste ordner seg.»
Gjennom arbeidet i Skeivt kristent nettverk møter jeg dessverre foreldre og barn som ikke lenger klarer å snakke sammen
— Tor Håkon Eiken
Barnas ønske om å ikke skuffe
Vi har vært så heldige å få oppleve livets mirakel to ganger til. To jenter ble gitt oss, og vi har elsket alle tre like høyt. En del feilsteg har vi tatt, og om du snakker med våre barn vil de helt sikkert kunne lage en liste over mindre flatterende egenskaper ved sine foresatte. Likevel tror jeg alle tre vil si at de ikke ville byttet oss ut.
Kanskje like sterkt som ønsket vi foreldre har om å beskytte, bevare og støtte våre barn, er barnas ønske om å ikke skuffe oss. De vil leve på en slik måte at de gjør oss stolte.
Også i voksen alder er anerkjennelse fra foreldre en sentral faktor i livet. Noen ganger en så sterk drivkraft at en kan utslette egne ønsker og behov, for å oppnå et klapp på skulderen og følelsen av tilhørighet.
[ Er det vanskeligere for kristen ungdom å finne hverandre? ]
Foreldre og barn som ikke klarer snakke
Gjennom arbeidet i Skeivt kristent nettverk (SKN) møter jeg dessverre foreldre og barn som ikke lenger klarer å snakke sammen. Både foreldrenes ønske om å beskytte og bevare, og barnas ønske om anerkjennelse og tilhørighet blir ofret.
Oftest er det slik at foreldrene er involvert i et kristent arbeid der likekjønnede forhold ikke aksepteres, og barnet som selv har blitt voksen, orker ikke å undertrykke egne følelser for å oppnå anerkjennelse lenger.
Resultatet er avstand, stillhet og savn. Ingen ønsker avstanden, men motsetningen mellom religiøse overbevisninger og behov for autentisitet blir for sterk.
Vil du ha nærhet eller avstand?
Jeg ønsker å minne om hva som virkelig er viktig i livet. Ta fram bildene fra din datters barneår, se på filmene fra din sønns første svømmetak. Spør deg selv om du vil være til stede når barnebarna lærer å sykle.
Finnes det noen kostnad som er for stor for å kunne delta i livene deres? Hvis din datter er lesbisk, og hun finner en jente å dele livet med, vil du ha nærhet til den familien, eller vil du ha avstand?
Forhåpentligvis våger din datter å leve uten din anerkjennelse, det vil være det beste for henne. Hun valgte ikke å bli lesbisk, hennes kjærlighet er gitt av en som er større enn oss alle. Som foreldre kan vi få lov til å ta del i barnas liv, og vi kan velge å la være.
Den lille babyen i armene mine var for meg den sterkeste opplevelsen av hva som skal prioriteres
— Tor Håkon Eiken
Vi våget å lære av andre
Kristen etikk har hatt en stor styrke gjennom to tusen år; villigheten til å være i dialog med samfunnsutviklingen. Vi var ikke særlig gode når det kom til slavenes rettigheter, og vi var absolutt ikke best i klassen når det gjaldt likestilling, men vi våget å lære av andre.
I dag kan vi si at frihet for slaver og like rettigheter for kvinner og menn er en selvfølgelig del av vår kristne arv, men det har ikke alltid vært slik.
Hvorfor skulle du da stå fast på utestengelsen av ditt eget barn, bare fordi vi har vært dårlig på dette området i lang tid? Jeg mener det er bedre å lære av andre og ha dialog med samfunnet for øvrig.
Andre familier har gått foran oss som gode eksempler. De har klart å minne seg selv om hva som er viktigst i livet. Det var en familie vi ikke kjente som reddet oss. De ga vår datter en plan B. Hun kunne få bo hos dem dersom vi valgte avstand. Tenk om vi hadde valgt religiøs tilknytning framfor vår egen datter?
«Velg da livet»
I Femte Mosebok kapittel tretti finner du et vers som kan framstå for enkelt til å bli lagt merke til: «Livet og døden har jeg lagt framfor deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!».
Rådet er godt, og kan se selvsagt ut, men likevel er det ikke alltid så lett å se hva som er det gode. Noen ganger må vi minne hverandre på hva som er rett og edelt. Den lille babyen i armene mine var for meg den sterkeste opplevelsen av hva som skal prioriteres. Den følelsen hjelper meg når jeg skal velge vei.