Å kriminalisere bort det tragiske

Flere av oss husker fremdeles det tragiske dødsfallet til Alan Kurdi. Den tre år gamle syriske gutten druknet 2. september 2015 da han forsøkte å krysse havet mellom Tyrkia og Hellas med familien sin.

Bildene av den livløse kroppen hans ga ansikt til flyktningkrisen, og utløste en massiv sorgreaksjon i den europeiske offentligheten.

Den tyske kansleren Angela Merkel og andre europeiske ledere ga uttrykk for at de var sterkt preget av dødsfallet. Den franske presidenten Francois Hollande spurte dramatisk: «Finnes det noen på denne planeten – noen med medmenneskelighet – som ikke ble berørt av avisoppslagene av kroppen til den unge gutten, som ble vasket opp på stranden som drivved? Dette er en menneskelig katastrofe.»

Dødsfallet utløste – i hvert fall i et kort øyeblikk – debatt om muligheter for en mer human flyktningpolitikk.

Kriminalisering blir stadig mer utbredt

I dag er situasjonen markant annerledes. I november i fjor, fem år etter Kurdis tragiske død, druknet en annen liten gutt da han sammen med sin far forsøkte å krysse Middelhavet. Den afghanske gutten forblir anonym for omverden, men greske myndigheter reiste nylig tiltale mot faren, for å ha satt sønnens liv i fare ved å ta ham med på reisen.

Selv om denne saken foreløpig er ganske unik, er den verd å reflektere over. Den fører seg inn i en rekke andre store forandringer innenfor europeisk flyktningpolitikk, hvor kriminalisering har blitt en stadig mer utbredt strategi.

Europeiske land har ikke bare «outsourcet» hovedansvaret for å kontrollere uønsket migrasjon til sine autoritære naboland, særlig Tyrkia og Libya. Også skylden for det høye antallet omkomne ved grensene outsources til de man definerer som «kriminelle aktører».

[ Fortvilet far tiltalt for at sønnen (5) døde på flukt ]

Utfordrer det internasjonale asylinstituttet

Europas grense ved Middelhavet er langt på vei den dødeligste grensen i verden. Ifølge data fra Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) står Middelhavet for nesten 40 prosent av migrantdødsfall på verdensbasis.

Selv om tallene er betydelig lavere nå enn i det tragiske rekordåret 2016 med 5.143 registrerte dødsfall, tyder mye på at andelen av de som mister livet på reisen er blitt høyere. Tap av liv er blitt normalisert, heller enn et unntak.

Denne kriminaliseringen av humanitære hjelpere, og nå også flyktningene, direkte utfordrer retten til å søke asyl

—  Katja Franko

Europas løsning på dette er stadig oftere å straffe. Ikke bare antatte menneskesmuglere som tilrettelegger for disse reisene, men også humanitære aktører som aktivt forsøker å redde liv. EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har i flere år dokumentert hvordan land som Italia, Hellas og Malta reiser tiltale mot hjelpeorganisasjoner som forsøker å redde liv med egne redningsbåter.

De som deltar på redningsaksjoner risikerer straff, mens organisasjonene risikerer beslag av utstyr og økonomiske sanksjoner.

Denne kriminaliseringen av humanitære hjelpere, og nå også flyktningene, direkte utfordrer retten til å søke asyl; en rettighet som står nedfelt i sentrale europeiske og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og i nasjonale lovverk.

Denne retten innebærer også at mennesker på flukt kan passere grenser på en irregulær måte, og at stater ikke har rett til å nekte dem adgang til sine territorier og dytte dem ut med såkalte «push backs».

[ For fem år siden ble EU og Tyrkia enige om en kontroversiell flyktningavtale. Nå er avtalen i ferd med å rakne ]

Hva om EU er den kriminelle?

Hvordan kan da de som setter ut på den farlige reisen over Middelhavet, og de som hjelper dem i nødsituasjoner, defineres som kriminelle? Hvor ligger ansvaret når flyktninger utsettes for lidelse og farefulle reiser?

Er det hos dem selv? Hos deres hjelperne deres? Også i Norge reiste rettssakene mot Arne Viste og Gunnar Stålsett lignende spørsmål.

For definisjonen av hvem som er den kriminelle kunne like godt blitt snudd på hodet i denne sammenhengen. I 2019 leverte flere menneskerettighetsjurister en 245 sider lang evaluering til den Internasjonale straffedomstolen ICC hvor de anklager EU og dens medlemsstater for forbrytelser mot menneskeheten.

Kriminaliseringsstrategiene kan tolkes som et forsøk på å dempe ubehaget

—  Katja Franko

De argumenterer for at den avskrekkende migrasjonspolitikken som EU har lagt seg på har ført til massivt tap av menneskeliv og til at tusenvis har blitt returnert til Libya hvor de risikerer tortur og umenneskelig behandling.

Drukningene i Middelhavet er slik sett ikke «ulykker», men et resultat av systematisk politikk som gjør flyktningenes reiser til Europa stadig vanskeligere og farligere. Denne politikken innebærer at europeiske land har vært mer og mer tilbakeholdne med redningsaksjoner. Ansvaret overlates til NGOer samtidig som de obstruerer deres arbeid med trusler om straff og nekter å ta imot de som blir reddet.

Et forsøk på å dempe ubehaget?

Europeisk grensepolitikk er knyttet til en systematisk produksjon av lidelse som er synlig også i den inhumane situasjonen i flyktningleirene i Hellas og på Balkan. Dette skaper, forståelig nok, moralsk ubehag. Dødsfall preger oss, særlig når det gjelder barn.

Kriminaliseringsstrategiene kan dermed tolkes som et forsøk på å dempe dette ubehaget og plassere ansvaret et annet sted enn egen politikk. Kriminalisering sender et symbolsk budskap om hva som er rett og galt, hvem som er «de gode» og «de onde».

Straff er et sløvt instrument som maler verden i sort og hvit. Men det er tvilsomt om de tragiske forholdene i Middelhavet så enkelt lar seg omdefinere med et nytt lag maling.

[ NRK-programleiaren vart skoten tre gongar utan å døy: – Heile livet mitt er Guds plan ]