Verdidebatt

Skal det norske folkestyret overleve, kan vi lære av kristenpopulisten Hans Nielsen Hauge

KLASSESAMFUNN: Det var selvfølgelig ingen som snakket om haugianere i Rød Ungdom. Men så er heller ikke venstresidas slektskap med Hans Nielsen Hauge først og fremst av den ideologiske sorten.

Hele mitt liv har jeg uten å vite det tråkket i Hans Nielsen Hauges fotspor. I likhet med Hauge fikk jeg som ung mann noe jeg følte var et kall – ikke religiøst, men politisk.

I fire lange år i ungdommen reiste jeg landet på kryss og tvers fra vekkelsesmøte til vekkelsesmøte. Noen ganger var vi mange, som regel var vi få. Tre, fem eller sju ungdommer, samlet på en pizzasjappe, i et klasserom eller på et ungdomshus.

Meg som forsøkte å vekke de andre med mine betraktninger om «Verdens Daarlighed», fast i troen på at veien til et bedre samfunn gikk nettopp gjennom organisering nedenfra.

På sett og vis er det den mest radikale tanken som er mulig å tenke – at hver og en av oss er like foran Gud

—  Mímir Kristjánsson

Kristendom var fy-fy

Det var selvfølgelig ingen som snakket om haugianere i det sosialistiske ungdomspartiet Rød Ungdom. Kristendom var fy, og bedehuskristendom var fy-fy! Men så er heller ikke venstresidas slektskap med Hans Nielsen Hauge først og fremst av den ideologiske sorten.

Joda, den unge Hauge syslet med radikale ideer om «formuesfellesskap», tanker som utfordret den private eiendomsretten og som noen har kalt «apostolisk kommunisme». Og selv om disse ideene forsvant ganske fort, var haugianernes bedrifter preget av moral og nestekjærlighet heller enn privat profitt.

En haugianer var noe annet enn en listhaugianer er i dag – for haugianerne var det galt ikke bare om et menneske var for fattig, men også om det var for rikt.

Tenkte den mest radikale tanken

Men til tross for hans sterke sosiale rettferdighetssans var det likevel ikke noe sosialistisk evangelium Hauge reiste rundt med. Det radikale med Hauge var ikke hva han sa, men hvordan han sa det.

Fra 1741 var det i eneveldet Danmark-Norge forbudt for lekfolk å holde religiøse møter uten presteskapets tillatelse. Slik fikk kirka og prestene i praksis et monopol på Gud. Dette monopolet gjorde dem i stand til å herske over bøndene, som ble avstengt fra å samle seg og studere skriften sammen.

Da Hauge fikk en vekkelse på tunet hjemme som 25-åring, knyttet han et sterkt personlig bånd med Gud. Det ga ham selvtillit til å utfordre presteskapets monopol på herren. Slik Hauge så det kunne alle mennesker være i direkte forbindelse med Gud.

På sett og vis er det den mest radikale tanken som er mulig å tenke – at hver og en av oss er like foran Gud, uavhengig av vår plass i det verdslige klassesamfunnet på jorda.

De dypeste sporene satte Hauge og hans følgesvenner i norsk historie gjennom å vise småkårsfolk nytten av å organisere seg.

—  Mímir Kristjánsson

Utfordret prester og borgerskapet

Å utfordre prestenes monopol på Gud var farlig i Norge i overgangen mellom 1700- og 1800-tall. I løpet av de sju årene Hauge vandret rundt ble han arrestert ti ganger. Fra 1804 satt han i fengsel fram til 1811.

Fengselsoppholdet knakk Hauges helse, men ikke haugianerbevegelsen. Navnet til tross var ikke haugianerne noe énmanns-show. Gjennom de over 60 bedriftene de bygget opp, utfordret de borgerskapets monopol på industri og handel i årevis etter Hauges død.

Haugianere spilte en sentral rolle på Bondestortinget i 1830-årene, som rokket ved embetsmannstatens makt. Tallene spriker, men flere titalls haugianere ble stortingsmenn utover første halvdel av 1800-tallet. Og i 1842 forsvant endelig den forhatte konventikkelplakaten, slik at lekfolk kunne forkynne uten innblanding fra statskirkens prester.

Veien var kort fra bedehuset til Folkets Hus.

Men de dypeste sporene satte Hauge og hans følgesvenner i norsk historie gjennom å vise småkårsfolk nytten av å organisere seg.

I desember 1848 ble den første norske arbeiderforeningen stiftet. Under ledelse av Marcus Thrane ble det midt på 1800-tallet bygget opp en folkebevegelse for arbeidsfolks rettigheter i Norge med over 30.000 medlemmer. Arbeiderforeningene tok opp tråden der haugianerne slapp den, med folkeopplysning som både mål og middel.

I likhet med Hauge ble også Marcus Thrane straffeforfulgt, og arbeiderforeningene ble slått ned med hard hånd av embetsmannsstaten. Men fra ruinene av Thrane-bevegelsen vokste den moderne arbeiderbevegelsen fram, med sine fagforeninger og sine arbeiderpartier, sin arbeidsmiljølov og sine velferdsordninger.

I praksis var det Hans Nielsen Hauges eksempel de fulgte, vel så mye som Marx og Lenins. Mange steder i landet ble veien kort fra bedehuset til Folkets Hus.

Hver eneste folkebevegelse i Norge, fra motkulturene til den moderne Nei til EU-bevegelsen, er bygget opp etter Hauges mønster.

—  Mímir Kristjánsson

Norske folkebevegelser i Hauges ånd

Men det er ikke bare arbeiderbevegelsen som har mye å takke haugianerne for. Hver eneste folkebevegelse i Norge, fra motkulturene til den moderne Nei til EU-bevegelsen, er bygget opp etter Hauges mønster.

Dette er noe av den norske suksessoppskriften. Gang på gang har slike folkebevegelser nedenfra grepet inn og forandret historiens gang, til tenners gnissel fra embetsmenn og borgerskap, men til stor glede for folk og land.

Gjennom de 250 årene som er gått siden Hans Nielsen Hauge ble født, har en sentral konfliktlinje i vårt samfunn gått mellom folk og elite. Kampen for frigjøring fra det danske eneveldet ble fulgt av en langvarig kamp mellom bønder og embetsmenn, som igjen ble avløst av klassekamp mellom arbeidere og eiere.

I dag har voksende økonomiske og geografiske forskjeller igjen aktualisert disse konfliktlinjene. I Senterpartiets voldsomme vekst på meningsmålingene kan vi se et moderne opprør mot embetsmannsstaten som følger i Hauges fotspor.

«Presteskapet» i departementer og direktorater ivrer for sentralisering, mens «lekfolk» i by og bygd organiserer seg for å stoppe dem.

Hva blir da Hans Nielsen Hauge, om ikke nettopp en slags kristenpopulist

—  Mímir Kristjánsson

En ekte kristenpopulist

Et av de styggeste ordene i vårt politiske vokabular for tida er populisme. For mange er en populist en politiker som lyver eller snur kappa etter vinden.

Men dersom vi forstår ordet i beste mening, da er en populist bare en ivrig demokrat, noen som tror at det ikke er ekspertene som vet best i lengden – men tvert imot folk flest.

Og hva blir da Hans Nielsen Hauge, om ikke nettopp en slags kristenpopulist, som med sin vekkelse av lekfolket utfordret prestestandens ekspertvelde.

Trumps populisme har vi mer enn nok av. Men Hauges variant trenger vi mer av i tida som kommer. Over tid har stemmeseddelen i Norge mistet noe av sin makt. Myndighet og oppgaver flyttes ut av folkevalgte organer og over til teknokratiske og økonomiske eliter.

Skal det norske folkestyret overleve, er det lekfolket som må ta styringen – ikke samfunnets presteskap. Da har vi fremdeles mye å lære av Hans Nielsen Hauge, enten vi tror på Gud eller ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt