Verdidebatt

Jeg elsker kjedelige gudstjenester

KIRKE: I min radikale ungdom diskuterte vi om de som gikk i statskirken egentlig var kristne, og jeg opplevde at liturgien sto i veien for Gud. Nå ser jeg tilværelsen i et annet lys.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vi sitter helt bak i hjørnet av det store kirkerommet i Sandnes kirke, datteren min og jeg – noen meter under orgelet - med en haug med bamser, bord, tegnesaker og barnebøker. Vi er til stede i gudstjenesten og deltar hver på vår måte.

For meg åpner liturgien for et univers jeg ikke er blitt oppdratt til å sette pris på. Liturgien ble jeg ordentlig kjent med først i voksen alder. Lenge var kunnskapen om gudstjenesten mangelfull.

Hans Eskil

Min radikale ungdomstid

I min radikale ungdomstid opplevde jeg at liturgi var uviktig og i veien for det Gud egentlig ville gjøre. Den gangen diskuterte vi også om de som gikk i statskirken egentlig var kristne.

Det som skjer i kirken kan oppleves rart og kjedelig når man ikke er vant med det, men det er ikke meningen at det skal være underholdende og at man skal forstå alt på en gang, det tar litt tid. Liturgien er meningsfull, og underholdning finner vi så mange andre steder.

Dess mer gudstjenesten blir kroppsliggjort erfaring, fordi den er noe jeg gjør, jo viktigere oppleves den. Når jeg deltar blir jeg del av noe større og får en himmel over livet, det er store ord som jeg faktisk syns beskriver godt det som skjer.

Se tilværelsen i et annet lys

Det er noe med å gjøre alle disse tingene jeg ikke gjør ellers: Det er ordene, de synkrone bevegelsene, bekjennelsen, nattverden, sangen, felles bønn, kunsten, romfølelsen og musikken jeg tar med meg ut av kirkerommet, som får meg til å se tilværelsen i et annet lys, igjen og igjen.

Livet kjennes iblant som minst en størrelse for stort, men jeg opplever at gudstjenestens rytme får det til å passe litt bedre.

Ritualene omhandler mer enn hver enkelt gudstjeneste, de markerer den store sammenhengen i løpet av kirkeåret, og de knytter sammen livet og døden, det som har vært og det som kommer – troen og livet - på en unik måte.

For meg er det fascinerende når folk som ikke er troende går på gudstjeneste, bare fordi de liker det. Det fine er at gudstjenesten ikke er avhengig av hvem en er og hvor en ligger på trosskalaen, definert av en selv eller av andre.

Tenk så mange fulle gudstjenester vi kunne fått hvis vi ble oppdratt til å like ordinære gudstjenester og tenke at gudstjeneste er godt nok.

—  Hans Eskil Vigdel

Gudstjeneste er godt nok

Jeg har en drøm om at folk skulle begynne å like gudstjenesten og bli delaktig i den. At man skulle se etter og verdsette det meningsfulle, ikke bare det lett underholdene.

Kanskje vi skal droppe de kule konferansene og heller konsentrere oss om å oppdra neste generasjon til å delta i gudstjenesten? Samles på tvers av generasjonene og bruke ressursene i gudstjenesten?

Tenk så mange fulle gudstjenester vi kunne fått hvis vi ble oppdratt til å like ordinære gudstjenester og tenke at gudstjeneste er godt nok.

Og i tillegg vil det dukke opp bonus-gudstjenester for å få plass til alle, flere typer gudstjenester med litt ulike uttrykk. Det hadde bare vært berikende, for vi setter jo pris på ulike uttrykk. Eller?

Mitt drømmebilde for fremtiden

I gudstjenesten er det plass til å delta både for den som dekonstruerer den troen man har og den som erfarer å bygge Guds rike. Tro og tvil, nyfrelst begeistring og erfaringen av levd liv.

At folk skal bruke kirkene, det er del av mitt drømmebilde for fremtiden. For jeg setter pris på gudstjenesten og alt det den presenterer. Jeg tror vi trenger den og alt det den formidler som er annerledes, og som er med å fylle et eksistensielt tomrom hos koronatrøtte mennesker.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt