Likeverd mellom yrkesgruppene i Den norske kirke

I et tømmerkapell står en døpefont av kleber fra middelalderen. Ikke noe mesterstykke, men et viktig kulturminne og en del av bygdas historie. Døpefonten og dåpshandlingen representerer tilhørighet til kirka og en kontinuitet gjennom århundre.

Døpefonten er også et objekt i et rom, og under dåpshandlingen er den en essensiell symbolbærer mens den i andre sammenhenger kan være i veien. Bruken av kirkerommet er allsidig og skiftet fra en setting til en annen kan ikke bli en tilfeldig ryddesjau.

Messe, bryllup, gravferd, konsert eller tårnagentsamling. Opplevelsene skjer i et samspill mellom menneskene og rommet.

Kirketjeneren: Byggets hender og stemme

Det finnes et fag som handler om sammenhengen mellom bygg og bruk i kirken. Det har ikke et formelt navn, ingen masterutdanning og utøvelsen krever ikke vigsling. Den som utøver faget har derimot en yrkestittel, kirketjener.

Kirketjeneren lager rammer for gode møter mellom folk og kirke, ivaretar sikkerheten og legger til rette for jobben som resten av arbeidsfellesskapet skal gjøre.

Ansatte med ansvar for administrasjon, kirkebygg og gravplass har mye kunnskap om hva kirka betyr for folk

—  May-Britt Sundal

Samtidig er de byggets hender og stemme. Hvordan går det med taket, trekker det vann der, og har ikke den gamle treskulpturen fått en ny sprekk? Kan eller skal man trekke et skille mellom den praktiske driften av bygget og de særskilte kirkelige dimensjonene ved faget, og hvilke konsekvenser kan det få når betydningen av dette faget overses?

Yrkesfagenes betydning har de siste årene fått større oppmerksomhet, og vi har skjønt at vi ikke kommer i mål med enten teori eller praksis. Vi må ha både og, også i kirka. Utvikling av løsninger og erfaringsutveksling mellom yrkesgruppene.

Ansatte med ansvar for administrasjon, kirkebygg og gravplass har mye kunnskap om hva kirka betyr for folk og betydningen av det kirka forvalter. Ikke fordi de har lest tusenvis av sider, men av å være til stede der kirka berører folks liv. Fordi de i samhandling med kollegaer spiller nøkkelroller i realiseringen av det Den norske kirke skal være.

[ Domprost: Er DNK i ferd med å gå fra å være et trossamfunn til å bli et konsern? ]

En takk er ikke nok

Fagforbundet etterlyser et oppgjør mot det tydelige skillet mellom såkalte kirkefag og drift og administrasjon. Dette skillet har blitt en slags selvoppfyllende profeti. Det blir slik når drift og administrasjon reduseres til noe som kan løses på deltid eller av frivillige, noe som ikke krever noe særskilt kompetanse eller faglig utvikling.

Det er ikke nok at presten etter gudstjenesten takker kirketjeneren som har gjort det så fint.

—  May-Britt Sundal

Konsekvensen er at kirken går glipp av effektene samfunnet ellers nyter godt av når praksisfag og spesialistprofesjoner sees som komplementerende ressurser.

Det er ikke nok at presten etter gudstjenesten takker kirketjeneren som har gjort det så fint. Kirken må ledes og organiseres på en måte som ser helheten av oppgaver i sammenheng og legger til rette for reell tverrfaglighet. Fremtidens folkekirke er avhengig av ansatte som kan leve av og med jobben sin, uansett yrke og arbeidsoppgaver.

[ Kirketjener Vincent Loquès er blant de drepte i Notre-Dame-kirken i Nice ]

Framtidas kirke trenger mer tverrfaglighet

Med debatten om den framtidige organiseringa av Den norske kirke rettes oppmerksomheten mot den legitime maktkampen om hvem som skal lede hvem, hvordan og hvorfor. Den sirkler rundt roller og funksjoner som gir og opprettholder makt.

Kompetansen eller det faglige engasjementet til ansatte innen drift og administrasjon synes ikke. De utgjør i seg selv ikke noen maktbase i dagens kirke. De fleste har deltidsstillinger, og de står i de laveste lønnsgruppene. Sektoren er preget av knøttsmå virksomheter, og som arbeidstakerorganisasjon opplever Fagforbundet at det har vært krevende å bygge opp en slagkraftig tillitsvalgtstruktur.

Altfor ofte reduseres ansattes ansvarsområder til operative oppgaver, løsrevet fra den «egentlige» kirkelige virksomheten.

—  May-Britt Sundal

Altfor ofte reduseres ansattes ansvarsområder til operative oppgaver, løsrevet fra den «egentlige» kirkelige virksomheten. I maktkampen får de betydning i kraft av budsjettene som finansierer stillingene og hvem som leder dem.

Det er med disse forutsetningene en reell fare for at Den norske kirke implementerer en organisasjon og ledelsesstruktur som reproduserer dagens skillelinjer mellom ansattgruppene. Vi er redd for hva vil det si for mulighetene til å rekruttere og holde på gode medarbeidere. Hvilke konsekvenser vil det få for Den norske kirkes mulighet til å ivareta «samfunnsoppdraget som en folkekirke for alle som vil være med og som tar vare på den kristne kulturarven»?

Symboltungt arbeid

I tømmerkappelet skal det snart være gravferd. Tiden er knapp, og byrået er alene på plass med en ansatt. Ved et uhell velter døpefonten og sprekker. Den fysiske sprekken blir stående under gravferden som et symbol på den manglende oppmerksomheten det praktiske arbeidet får.

Fagforbundet mener at Den norske kirke nå har en mulighet til å løfte frem de ikke-vigslede yrkesgruppene. Se nøye på betydningen arbeidet deres har og hva som må på plass for at praksisfag og profesjoner reelt kan ses som komplementerende ressurser i samme faglige fellesskap. Den tykke skillelinjens tid bør være forbi, også i Den norske kirke.

[ Kirkeverge svarer domprost: Den beste lederen bør være sjef ]