Verdidebatt

Etter mange vonde år var det til slutt Gud som anerkjente meg som den kvinnen jeg alltid har vært

TRANSKJØNNETHET: Fra jeg var seks år gammel levde jeg med vissheten om at jeg var kvinne på innsiden. Noe av det viktigste i min reise til å anerkjenne og akseptere mitt indre jeg, var et møte med Jesus.

Mange med meg har nok kjent på frustrasjon og oppgitthet over debatten som har rast rundt transpersoner og livene våre i det siste. En saklig tone blir møtt med kyniske motsvar. Er det mulig å ha en saklig dialog uten å sette merkelapper på folk? Er det mulig å vise litt respekt og lytte til våre historier?

Utfordringen med dagens debattklima er at enkelte tviler på transpersoner sine opplevelser. De mener at vi bare er sinnsforvirret og at trans er en trend. På den andre siden opplever transpersoner og deres støttespillere at livene til de det gjelder er under press.

Ytringsfriheten brukes som skalkeskjul for å komme med ignorante og til tider transfobiske utsagn, og når man tar til motmæle blir man anklaget for «cancel culture». Slik kan vi ikke ha det. Vi må begynne å lytte til hverandres historier. Jeg kan starte med å fortelle min.

På 1980- og 90-tallet visste man ikke mye om dette. Om noe ble sagt, var det at transkjønnede var ødelagte, ekle, «freaks» og pedofile.

—  Elisabeth Meling

Levde i et sant helvete

Da jeg var seks år gammel, i 1984, ble jeg oppmerksom på en «mismatch» mellom mitt indre og ytre kjønn. Dette kalles kjønnsinkongruens, og ubehaget det fører med seg kalles kjønnsdysfori.

På 1980- og 90-tallet visste man ikke mye om dette. Om noe ble sagt, var det at transkjønnede var ødelagte, ekle, «freaks» og pedofile. Jeg trodde jeg var den eneste som opplevde å være en jente på innsiden. Kjønnsdysforien ble verre jo eldre jeg ble, og i over 30 år gjorde jeg mitt beste for å fortrenge den indre kjønnsidentiteten.

Jeg traff etter hvert også ei skjønn dame som jeg giftet meg med, og håpet at ekteskapet og alle disse «kristne greiene» ville hjelpe og fikse meg

—  Elisabeth Meling

I alle de årene jeg slet med kjønnsdysfori, gjorde jeg det beste jeg kunne for å leve som det kjønnet jeg ble tildelt ved fødsel. Jeg ba i alle år om at Gud måtte ta bort opplevelsen av å være kvinne og kjønnsdysforien, som var et sant helvete. Jeg gjorde det jeg kunne for å fokusere på de gode tingene i livet, hvordan jeg kunne være en sann kristen, en Jesu etterfølger, og å tjene Gud av hele mitt hjerte.

Jeg traff etter hvert også ei skjønn dame som jeg giftet meg med, og håpet at ekteskapet og alle disse «kristne greiene» ville hjelpe og fikse meg slik at jeg ble kvitt kjønnsdysforien.

Hormonbehandling ble livgivende

Dysforien var et sant helvete, og selv om jeg til tider klarte å fortrenge det, kom det alltid kraftig tilbake. For fem år siden kom jeg til et punkt der det ikke var mulig å fortrenge det lengre, og jeg måtte begynne å jobbe med alle de tankene, opplevelsene og minnene som jeg hadde fortrengt i så mange år.

Etter å ha gått til psykolog i ett år, valgte jeg så å begynne på hormoner, og et par måneder senere kom jeg ut til de rundt meg.

Det å ta hormoner var for meg livgivende og livsviktig, og jeg opplevde endelig en hjerne som var i synk med kroppen. Samtidig var det å leve ærlig og åpent om hvem jeg var, og å leve i henhold til hvordan jeg opplevde meg på innsiden, en viktig faktor for at jeg kunne ta steget ut fra skyggelandet.

Å ta hormoner var for meg noe livgivende, og jeg opplevde endelig en hjerne som var i synk med kroppen.

—  Elisabeth Meling

Vurderte iscenesettelse av egen død

Som kristen slet jeg i mange år med tankene om at det ville være synd å skifte kjønn og leve som kvinne, noe som førte med seg mye skyld og skam. Jeg kjente alltid på en sterk og tung byrde om at dette var syndig.

Samtidig var dysforien så sterk at jeg vurderte å iscenesette min egen død flere ganger i tjueårene, slik at jeg kunne leve som kvinne en plass der ingen kjente meg. Grunnen var at jeg følte meg så skamfull, og trodde at det å leve som kvinne også ville påføre familien min stor skam.

Denne tanken var vedvarende gjennom tjueårene, men jeg visste samtidig at å gjøre det ville påføre familien mer smerte, og jeg bestemte meg derfor fra å avstå, og jobbe hardt med å fortrenge den indre meg.

«Jesus, fri meg fra følelsen av å være freak»

Noe av det viktigste i min reise til å anerkjenne og akseptere mitt indre jeg, var et møte med Jesus. Høsten 2016 var jeg så trett og sliten av å bære på den skammen, skyldfølelsen, syndsfølelsen og følelsen av å være ekkel, at dette - i tillegg til depresjonen og angsten som dysforien førte med seg - ga mer og mer rot til selvmordstankene. Å ikke kunne leve som den jeg alltid har vært innerst inne ble mer og mer uholdbart.

En kveld denne høsten kom Gud og møtte meg.

I mitt indre ropte jeg ut og ba Jesus om å sette meg fri fra all skam, skyldfølelse og syndfølelse som jeg hadde båret på i alle disse årene.

—  Elisabeth Meling

I mitt indre ropte jeg ut og ba Jesus om å sette meg fri fra all skam, skyldfølelse og syndfølelse som jeg hadde båret på i alle disse årene. Mens jeg hørte på en lovsang ble det med ett så virkelig for meg; dybden av det Jesus gjorde på korset, og jeg ba en inderlig bønn mens jeg satt der: «Jesus, fri meg fra alt det jeg bærer på, skammen, skylden, syndsfølelsen, følelsen av å være en freak, og vis meg din kjærlighet for meg».

På et øyeblikk forsvant over 30 år med vonde følelser av skam, synd og skyld, og Gud viste meg der og da at jeg var elsket, og at Han anerkjente meg som den kvinnen jeg alltid har vært innerst inne.

Ikke bruk ytringsfriheten til å ydmyke

Du som leser dette har kanskje en annen Bibelforståelse, og det respekterer jeg. Men jeg håper du fikk en forståelse av hvordan det har vært å være meg mens du leste denne teksten, og hvor ødeleggende dysfori er.

De av oss som tar valget om å leve i det kjønnet vi er innerst inne etter å ha kjempet mot dysforien - for mange i flere tiår - tar ikke lett på et slikt valg. Faktum er at kjønnsidentiteten vår sitter dypt.

Jeg håper du fikk en følelse av hvordan det har vært å være meg mens du leste denne teksten, og hvor ødeleggende dysfori er.

—  Elisabeth Meling

La det være sagt en gang for alle, i et demokratisk og sivilisert samfunn med godt forankret ytringsfrihet, så passer det seg ikke å prøve å tie den andre siden med å mobbe, eller prøve å presse noen ut av jobben fordi de har et syn som kan oppleves som ignorant.

Det gjelder på begge sider av debatten. Man kan ikke stå opp mot stigmatisering ved å stigmatisere den andre parten. Vi kan alle jobbe med å være mer ydmyke ovenfor de vi er i uenig med, både i hvordan vi ordlegger oss og tar til oss kunnskap.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt