I nyttårstalen sin i 2019 var statsminister Erna Solberg bekymret over at norske kvinner føder for få barn. Skal vi opprettholde folketallet, må hver kvinne få minst to barn i snitt, minnet Solberg om. Men tallet var bare 1,6. Altså ikke nok.
Erna Solberg er nok glad i barn, som de fleste av oss. Men det er også en annen viktig grunn til at hun bekymrer seg over synkende fruktbarhet. Denne uken legger regjeringen frem sin tredje perspektivmelding, med langtidsprognoser for norsk økonomi. Der vil vi kunne lese at en aldrende befolkning og fallende oljeinntekter legger press på norske statsbudsjett i framtida. Oppgavene i eldreomsorgen vil øke, samtidig som vi får flere pensjonister.
Dessverre er det lite som tyder på at norske kvinner og menn lyttet til Solbergs oppfordring i 2019. Fødselstallene falt til 1,53.
— Sigrun Gjerløw Aasland
Babyer skal bli til skattebetalere
Gjennom et liv veksler vi mellom å koste samfunnet penger og bidra med penger til fellesskapet. Barn for eksempel, koster i form av sykehus, barnehager, barnetrygd, skoler og utdanning. Så blir vi voksne skattebetalere, og er vi friske og heldige kan vi være riktig lønnsomme i førti år. Før vi igjen forsørges som pensjonister.
Den aller viktigste variabelen som bestemmer hvor mye penger vi i framtida har til felles velferd og trygghet, er hvor mange som er i jobb og betaler skatt. Sagt på en annen måte, vi liker babyer, men vi trenger skattebetalerne de en gang skal bli.
Dessverre er det lite som tyder på at norske kvinner og menn lyttet til Solbergs oppfordring i 2019. Fødselstallene falt til 1,53. Våren 2020 fortsatte nedgangen. Regjeringen har altså ikke fått barna de ønsket seg. Jeg kan tenke meg et par mulige forklaringer på akkurat det.
[ Snart flere eldre enn barn og unge i Norge ]
Babyer må bo et sted
For det første trenger babyer et sted å bo. Det er ikke så enkelt for vordende foreldre å skaffe seg bolig, i hvert fall ikke i Oslo og andre storbyer. Forrige uke ble en leilighet på 16 kvadratmeter solgt for 2,8 millioner kroner. Der er det ikke plass til noen barn.
Faktisk har du på en sykepleierlønn, som ikke er en dårlig lønn, bare råd til to av ti boliger i Oslo.
— Sigrun Gjerløw Aasland
Skal du ha barn, må du altså ha mer enn 2,8 millioner kroner. Faktisk har du på en sykepleierlønn, som ikke er en dårlig lønn, bare råd til to av ti boliger i Oslo. Også i byer andre steder i landet er det fryktelig dyrt.
Det er mange grunner til det enorme prispresset på boliger i norske storbyer. Men et bidrag er at vi gjennom skattepolitikken subsidierer boligeiere med omtrent 50 milliarder kroner i året i fradrag og rabatter. Det er penger som de som ikke eier bolig, dermed gir til dem med de dyreste boligene.
Hva så med babyer på bygda?
Så kan vi selvsagt flytte til bygda og få barn der. Men kvinner på bygda får ikke flere barn de heller, tvert imot. Fruktbarhetstallene synker i hele landet. Skal du få barn på bygda, har du kanskje råd til bolig, men da må du ta høyde for at det kan hende skolen blir lagt ned, og at det blir stadig lengre vei til legehjelp når barna blir syke.
For ti år siden var det 238 flere grunnskoler enn i dag. Skal du studere og jobbe må du også i økende grad flytte til byen. Så da gjør mange unge mennesker det, og bor i byen omtrent i den alderen det kunne passet å få barn.
Det er et stort ansvar å bli foreldre. Kan hende kjenner mange litt ekstra på at det ansvaret må de i økende grad bære selv. Vil fellesskapet bidra om du mister jobben eller blir syk, eller blir du stående alene? Barna du får, skal gjennom en skole som er stadig mer sosialt ulik, og i andre enden skal de konkurrere om hardt tilkjempede skoleplasser og et arbeidsliv med økende lønnsforskjeller. Det er til å miste nattesøvnen av.
Ville norske kvinner fått flere barn om utsiktene til en god fremtid var litt jevnere fordelt, litt flere boliger var innenfor rekkevidde og velferdstjenestene på bygda litt mindre forgjengelige? Kanskje. Men jeg kan ikke love det.
[ Avviser at folkevekst er sterk klimatrussel ]
Flere barn eller flere norske barn?
En annen mulighet er selvfølgelig å ta bedre vare på de barna vi allerede har. Det har for eksempel vist seg at da Erna Solberg ønsket seg flere barn, mente hun flere norske barn.
De siste årene har det såkalte hensynet til barns beste kommet stadig lengre i bakgrunnen i norsk innvandringspolitikk. Det betyr at Delnaz, Khairi og Della fra Tønsberg skal sendes tilbake til Irak. Mustafa, som har bodd i Norge i 13 år og snart fullført videregående skole, må reise til et land der han ikke kjenner noen og ikke snakker språket. Hvorfor? Jo fordi foreldrene deres ifølge norske myndigheter har gitt uriktige opplysninger da de fikk opphold i Norge. Sånne barn vil vi altså ikke ha.
En ting Solberg kanskje ikke har tenkt på, er at det ikke er gitt at alle barn vokser opp til å bli produktive skattebetalere, heller ikke de norske. Det avhenger i stor grad av hva slags oppvekst de får. Så hvis det er skattebetalere vi egentlig vil ha, kunne vi kanskje gjøre det litt lettere for de barna vi tross alt har levert?
Erna Solberg har prioritert skattekutt til de rikeste. Uten at de får flere barn av den grunn.
— Sigrun Gjerløw Aasland
Barnefattigdom i Norge
Godt over 100.000 barn i Norge lever i familier med konstant dårlig økonomi. I deres liv står knapphet på penger og andre ressurser ofte i veien for en trygg oppvekst, det hindrer deltakelse i fritidsaktiviteter og holder dem utenfor viktige sosiale arenaer som barnehager og skolefritidsordning.
Det er disse barna som trives dårligst på skolen og som oftest slutter på videregående før de burde. Det er barna til de uføretrygdede som har størst sannsynlighet for å bli uføre selv, og barna til de fattigste som oftest blir fattige voksne og havner utenfor arbeidslivet. Der har de det ofte ikke så bra, og ikke er de skattebetalere heller. Det er mulig å gjøre situasjonen bedre for veldig mange av disse barna. Men Erna Solberg har prioritert skattekutt til de rikeste. Uten at de får flere barn av den grunn.
Hva gjør Erna for barna?
Det følger et enormt ansvar med å sette barn til verden. Det gjelder enten begrunnelsen er å skaffe gode skattebetalere, eller bare leve gode liv. Hvis statsministeren virkelig ønsker flere, kunne det være lurt å vise at hun har tenkt å betale for dem vi allerede har, og gi oss trygghet for at fellesskapet er der for dem når de trenger det.
