Verdidebatt

Her er tre scenarioer for religiøst liv i 2040. I ett av dem vokser Visjon Norge

FREMTID: Her er tre scenarioer som viser hvordan det religiøse liv kan utfolde seg i Norge om et par tiår. Spådommer om muslimsk flertall har ikke slått til i noen av dem. Men i ett vokser Visjon Norge.

Det er utfordrende å tegne framtidsbilder. Sosiologer har ingen spesiell profetisk innsikt. Få samfunnsforskere forutså Berlinmurens fall eller pandemien vi er inne i.

Scenarier er alternative beskrivelser av framtida, slik en forestiller seg et samfunn kan være på et bestemt tidspunkt. Det er en blanding av fakta, fortolkninger og kreativ fantasi. Hensikten er å stimulere til refleksjon, til å spørre hva slags utvikling vi ønsker. Det er målet også med de tre scenariene her.

Scenario 1: «Business as usual» - nesten

Reformasjonsgudstjenesten. 
Økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen 31. Oktober. Kong Harald, kronprin Haakon og kronprinsesse Mette-Marit.

I dette scenariet er det norske samfunn og det religiøse liv ikke ulikt dagens Norge. Trenden i retning av religiøst mangfold har forsterket seg noe, delvis på grunn av fortsatt innvandring, men kristendommen er stadig den klart største religionen i landet.

Det er den i alle de tre scenariene jeg lager. Spådommer om muslimsk flertall i Norge har langt fra slått til. Den norske kirke er størst, men med litt lavere andel av befolkningen som medlemmer enn i dag. Oppslutningen om gudstjenester har gått noe ned, men kirkene brukes mer enn i 2020 til konserter og andre kulturarrangementer.

Antall praktiserende muslimer har økt noe, men samtidig har deler av de nye generasjonene med innvandrerbakgrunn blitt mer sekulære.

—  Pål Repstad

Flere kirker står åpne på hverdager, og har jevnt godt besøk da. Særlig Den norske kirke, men også andre trossamfunn, er sosialetisk aktive, med vekt på sosial rettferdighet, klima og miljø. Både kristne, muslimske, jødiske og andre religiøse miljøer legger vekt på at skaperverket må tas vare på, og det appellerer til mange, særlig unge.

Frikirkene holder seg ganske stabile i totalt medlemstall. Noen har tilbakegang, andre er vitalisert, særlig gjennom innvandrere med kristen bakgrunn og deres etterkommere. Antall praktiserende muslimer har økt noe, men samtidig har deler av de nye generasjonene med innvandrerbakgrunn blitt mer sekulære.

Både sekulære og religiøse muslimer assimileres stort sett inn i det norske samfunnet, men et lite mindretall minoritetsungdommer kjenner seg marginalisert. Mediene knytter dette mest til religion og kultur, men mange samfunnsforskere peker heller på økonomisk fattigdom som hovedårsak.

Fredelig mellom religionene

Pandemien tjue år tidligere ga mye erfaring og læring både i Den norske kirke og i flere andre kirkesamfunn med digitale overføringer av gudstjenester. I noen grad er denne uttrykksformen ført videre som en del av den ordinære virksomheten i mange trossamfunn. Dette kan være noe av bakgrunnen for at andelen «privatkristne» som sjelden møter opp i kirken, ser ut til å ha holdt seg stabilt de siste par tiårene. En del av befolkningen ønsker et møte med Gud, men har problemer med for tett kontakt med Guds stedlige representanter.

Forholdet mellom religionene er fredelig. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er aktivt, det samme gjelder Norges kristne råd. Fremdeles kritiseres konservativ islam og konservativ kristendom i liberale medier.

Uenigheter mellom liberale og konservative går ofte internt i hvert trossamfunn

—  Pål Repstad

Det er noen spenninger mellom ulike retninger både i Den norske kirke og i de mindre trossamfunnene, men ikke mer enn at få melder seg inn eller ut. Den norske kirke får en del innmeldinger fra folk som har vokst opp i frikirker og som synes at miljøene der blir for strenge, og noen medlemmer av Den norske kirke går over til en frikirke eller Den katolske kirke fordi de synes Den norske kirke er for liberal. Men tallet på denne typen skifter er ikke stort.

Religiøs forankring er ikke bare en sak om teologiske overbevisninger, men også om vaner, vennskap og familiebånd. Uenigheter mellom liberale og konservative går ofte internt i hvert trossamfunn, og det bidrar til å dempe betydningen av disse spenningene for den religiøse utviklingen, sammenliknet med om alle uenigheter skulle følge organisatoriske grenser.

Scenario 2: Konservativ religion

Visjon Norge har denne uken arrangert en tre dagers lang konferanse. Den har fått navnet «Jesus helbreder i dag», og hovedtaler er den amerikanske predikanten Guillermo Maldonado.

Her er endringene større. Det har kommet en reaksjon etter en lang periode med til dels venstreorientert kirkelig sosialetisk engasjement og med liberalisering av etikken i privatmoralske spørsmål (samboerskap, homofili, abort osv.).

Både frikirkene og store deler av Den norske kirke har profilert seg mer konservativt de siste 8-10 årene. Ikke så mange liberale har meldt seg ut, men de har gått i passivitet og overlatt «daglig drift» til ansatte og en mer konservativ menighetskjerne. Kirkene rekrutterer færre ansatte enn for tjue år siden som er politisk venstreorienterte og liberale. Kirkenes samfunnskritikk har langt på vei vendt tilbake til tradisjonelle kristne hjertesaker, og 2010- og 2020-tallets sterke engasjement i sosial rettferdighet og miljø er svekket.

TV-kanalen Visjon Norge har fått en økning i seertallet etter mange år som temmelig perifer.

—  Pål Repstad

De store klima- og miljøproblemene i og utenfor Norge nevnes rett som det er i kirkene, men blir i begrenset grad omtalt som politiske utfordringer. Ofte brukes de i forkynnelsen som bakgrunn for oppfordringer til å vende om religiøst, og i en del kirkesamfunn er det en økende tendens til å se på klimakrisen som tegn på at verdens ende er nær.

Visjon Norge øker i seertall

Mange menigheter, både i Den norske kirke og frikirkene, kombinerer en konservativ profil med moderne virkemidler innen medier og musikk. Det finnes noen liberale lommer, men ikke mange.

Kirkene vokser mest gjennom sosialisering av egne barn og unge, og det er tendenser til å isolere seg fra storsamfunnet. En del kristne miljøer er antivitenskapelige og hevder at kristne ikke kan tro på utviklingslæren. Tallet på religiøse privatskoler øker, men den offentlige støtten til dem henger i en tynn tråd, for stadig flere politiske partier mener at skolene blir for sekteriske.

TV-kanalen Visjon Norge har fått en økning i seertallet etter mange år som temmelig perifer. I 2040 er denne TV-kanalen et typisk eksempel på hvordan moderne teknologi kombineres med et konservativt teologisk budskap. Formen er strømlinjet, med mye kristen popmusikk tilpasset ulike aldersgrupper. Country og hiphop veksler med forkynnelse og innsamlingsaksjoner. Holdningen til Den norske kirke er kritisk – det snakkes om «de såkalte biskopene» og «den tidligere kristne kirken».

Konservative kristne og konservative muslimer har funnet sammen i en del moralske og kulturelle spørsmål, men det er ikke hovedtendensen. Det er mye mindre kontakt enn før mellom ulike verdensreligioner. Flertallet av nordmenn er religiøst temmelig likegyldige, og et økende antall er religionskritiske, særlig blant ungdommen.

Scenario 3: Nasjonalistkirke og polarisering

Oslo 20200620. 
Stopp islamiseringen i Norge (SIAN) med stand på og demonstrasjon på Mortensrud.
Foto: Terje Pedersen / NTB

I det tredje scenariet finner vi økte religiøse spenninger. Internasjonale omkastninger og konflikter har skapt utrygghet, og den høyrepopulistiske regjeringens restriktive asyl- og innvandringspolitikk har fått større folkelig oppslutning.

Den norske kirke preges også av denne samfunnsutviklingen. Nasjonalistkirken har vevd sammen kristendom og det som ofte kalles «norske verdier». Symboler som vafler og svinekjøtt løftes ofte i offentligheten. Både Den norske kirke og frikirkene har en klar anti-muslimsk profil. Medlemskapet i kirkene er forholdsvis stabilt, og kristen retorikk i offentligheten er vanligere enn tjue år før.

Nasjonalistkirken har vevd sammen kristendom og det som ofte kalles «norske verdier». Symboler som vafler og svinekjøtt løftes ofte i offentligheten.

—  Pål Repstad

Flere kristne trossamfunn har intensivert kontakten med evangelikale høyreorienterte miljøer i USA, og i forkynnelsen kan en høre budskap om at Gud har en spesiell hensikt med å holde sin hånd over USA, Israel og Norge.

Bildet er ikke entydig. I flere byer finner en diakonale initiativ som overnattingsherberger og stasjoner for matutdeling. Internasjonale lavkonjunkturer og regjeringens nyliberale politikk har svekket velferdsstaten og skapt behov for akutt hjelp til vanskeligstilte.

Det er ofte pensjonister og ungdommer som står for den praktiske innsatsen. Mange får et positivt inntrykk av kristendommen gjennom dette, men de som driver slik diakonal virksomhet, må hele tida forsvare seg mot beskyldninger om at de særbehandler «fremmedkulturelle lykkejegere».

STL lagt ned i 2036

Tross mye religiøs aktivisme har oppslutningen om gudstjenestene gått ned de fleste steder. Mange politisk venstreorienterte har gitt opp kirkene og døper ikke sine barn. Noen kristne på venstresiden klager over at kristendommen er kapret av høyrepopulister, men de er nærmest røster i ørkenen.

Paraplyorganisasjonen Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble lagt ned i 2036 etter år med økte interne spenninger, og andre nasjonale fellesarenaer for religionsdialog har ikke kommet til. På lokalplan holdes kontakt og dialog mellom religioner ved like i små grupper enkelte steder.

Muslimske trossamfunn har i stor grad gitt opp kontakten med de stadig mer nasjonalistiske kirkene. I noen moskéer kan en høre sterk kulturkritikk av hvordan umoral preger det norske samfunnet. Samtidig har moskéene mistet deler av ungdommen. Både der og i de fleste kristne trossamfunn øker gjennomsnittsalderen til medlemmene, og mest blant de aktive.

Utviklingen kan påvirkes

I den siste boka mi, Religiøse trender i Norge, forsøker jeg å vise at hovedtrendene i det religiøse liv de siste femti år alt i alt har gått i en mer liberal retning, både når det gjelder livsstil og lære. Dette gjelder ikke bare i Den norske kirke og de fleste frikirker, men også blant muslimer og bærere av andre religioner. Styrken i denne liberaliseringen varierer mellom ulike trossamfunn, i ulike generasjoner og i ulike regioner, men jeg vil hevde at retningen er den samme.

Men til oppmuntring for slitne prester, diakoner, imamer og andre: Det finnes et handlingsrom for mennesker til å påvirke utviklingen

—  Pål Repstad

Dette betyr ikke at det ikke finnes lukkede, autoritære miljøer i dag, heller ikke at utviklingen henimot mer romslighet går videre automatisk. Men til oppmuntring for slitne prester, diakoner, imamer og andre: Det finnes et handlingsrom for mennesker til å påvirke utviklingen – også når det gjelder religionens rolle framover.

Samtidig er det ikke dumt å kjenne historie og samtid når en planlegger for framtida, for mennesker handler ikke i full frihet, men preges av sine sosiale rammer. Scenarier kan få oss til å tenke over i hvilken retning vi ønsker å påvirke. Profetene i Bibelen var kanskje ikke primært spåmenn, snarere hadde de et budskap til samtida – ikke ulikt hvordan scenarier kan fungere.

Dette er en omarbeidet og forkortet utgave av en artikkel i Kirke og Kultur nr 3/2020.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt