Mye står på spill

Kristen-Norge har håpet på det lenge: En konvertittsak for Høyesterett. Ankene har vært flere. Rettspraksis har vært uklar. Men Høyesteretts ankeutvalg har hittil sagt nei på temaer som går inn i konverteringsspørsmålets kjerne. Men nå blir det endelig en slik sak. Det gjelder den afghanske familien som er kjent fra kirkeasyl både i et bedehus på Fitjar og nå de siste to årene i Hønefoss kirke.

[ 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept ]

Vedtaket lyder: «Anken fremmes til behandling i Høyesterett for så vidt gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse under spørsmålet om de ankende partene og deres barn reelt har konvertert til kristendommen og under spørsmålet om forfølgelsesfare som følge av tillagt konvertering ved retur.» Litt snirklete språk kanskje, men midt i sentrum av det konvertittsaker dreier seg om: bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved vurdering av om asylsøkerens konvertering er reel. I tillegg til forfølgelsesfare ved retur.

Mange konvertitter bruker vitnebyrdets format. Jeg har igjen og igjen opplevd at dette ikke forstås av våre myndigheter

—  Tor B. Jørgensen

UNEs tilnærming i trosspørsmål

At advokat Terje Einarsen og partshjelperne advokat Arild Humlen (for NOAS) og advokat Kristin Veierød (for Den norske kirke) har nådd fram med sin anke akkurat i denne saken, er interessant. Ikke bare har vi en sjelden god dokumentasjon på deres troshistorie fra forskjellige kirkelige miljøer, vi har også en sjelden og viktig dokumentasjon på utlendingsmyndighetens fokus i konvertittsaker. Det ble nemlig tatt en litt uvanlig vei i saksbehandlingen via en såkalt forvaltningssamtale med utførlig referat, før siste avslag som førte til ankebehandlingen i Borgarting lagmannsrett i fjor, der konvertittene tapte i en 2-1-avgørelse. Denne «samtalen» viser tydelig hvilken tilnærming Utlendingsnemnda (UNE) har i trosspørsmål.

Samtalen bekrefter at utlendingsforvaltningen har vanskelig for å fange opp og lytte til konvertittens trosopplevelse og trosforhold. Det stilles ikke lenger så mange rene kunnskapsspørsmål, slik tilfellet var tidligere. Det er bra! Nå er refleksjon blitt det viktige ordet. Men her dukker problemene opp. Hvilken forestillingsverden forholder disse refleksjonene seg til og hvilket språk brukes for å beskrive denne trosvirkeligheten? Hvordan «reflekterer» du for eksempel over en visjon hvor du har møtt Jesus i en drøm?

[  Kirkeasylfamilien på Hønefoss får saken sin behandlet i Høyesterett ]

Kirkelige røster

Konvertitter reflekterer over sin tro i vitnesbyrdets språk. Mens våre myndigheter forventer et avklart, logisk resonnement. For eksempel når det gjelder å sammenlikne gammel og ny tro. Eller når det gjelder konsekvenser av troen i forhold til familie og sosial og kulturell kontekst. Hvis en ikke reflekterer på en måte som vi i vår sekulære kulturkrets anser som «fornuftig», bekrefter det tvilen på omvendelsens ekthet og personens troverdighet. Og samtalen slutter der den burde ha begynt for å danne seg et sikrest mulig bilde av alvoret i vedkommendes omvendelse. Dette har både med intervju- og religionsfaglig kompetanse å gjøre.

For å si det litt enkelt kommer sjelden eventuell tvil asylsøkeren til gode!

—  Tor B. Jørgensen

Når en mangler slik kompetanse, blir heller ikke de kirkelige røstene, enten det er prester, pastorer eller medkristne, egentlig av interesse. Deres innspill blir registrert med velvilje, men stort sett avskrevet fordi de anses som ukritiske støttespillere ut fra egne religiøse og kirkelige interesser og/eller fordi de ikke kjenner alle sakens «fakta». Det siste kan dreie seg om detaljer i asylhistorien som myndighetene mener svekker asylsøkerens troverdighet. For å si det litt enkelt kommer sjelden eventuell tvil asylsøkeren til gode! Ofte handler det om opplysninger fra flukten og bakgrunnen for denne. Dette bedømmes gjerne ut fra landfaglig kunnskap om den sosiokulturelle konteksten. Problemet er at denne kunnskapen ofte blir anvendt på en svært skjematisk måte. Det viser Hønefoss-saken tydelig.

Konverteringens troverdighet

I de aller fleste konvertittsaker jeg kjenner til, har konverteringen funnet sted etter endelig avslag i Utlendingsnemnda (UNE). Dermed trekkes troverdighetsvurderingen med inn i vurderingen av konverteringens ekthet. Er asylsøkeren blitt kristen av bekvemmelighetsårsaker? Med dette som utgangspunkt skulle en tro at interessen for de kirkelige medspillernes erfaringer og vurderinger ble viktig. De har i mange tilfeller fulgt konvertittens trosvandring på nært hold. Det skal mye til å spille et troverdig religiøst spill over tid, gjerne over flere år og nært inn på livet, uten at dette blir avdekket. Her er Hønefoss-saken av spesiell interesse i og med den lange og sammensatte kirkeasylhistorien for familien både i en karismatisk pinsetradisjon på Fitjar og i et folkekirketeologisk miljø i Hønefoss

Jeg håper Høyesterett vil gå nærmere inn i disse spørsmålene som knytter seg til vurderingen av konverteringens troverdighet og dermed gi større rom for religiøs erfaring og dermed også for prester og pastorers innsikt og kunnskap på dette fagfeltet.

[ Far og sønn fra kirkeasylfamilie angrepet på tur i Hønefoss - mistenker rasistisk motiv ]

Et gjennombrudd?

Mye står med andre ord på spill. Kan Høyesterett endelig bringe konvertittsakene inn på et tryggere, religionsfaglig spor? Står vi med andre ord overfor et gjennombrudd for det brede kirkelige engasjementet på dette feltet? Vi venter i spenning og med forventning.