Kontorarbeid uten teologisk forankring

Sokneprest Heidi Frich Andersen har pekt på mange store utfordringer hos Den norske kirke: De utallige reformene, deltakertallene som synker og manglende fokus på kirkens åndelige innhold.

TF-professor Marius Timmann Mjaaland støtter Andersen delvis i VL og sier bl.a. at kirken forsøker å få til en enklere struktur, men som ikke er teologisk gjennomtenkt.

Hvorfor skal overordnede sitte og kontrollere og evt. instruere hva prestene skal bruke tiden til og når de skal arbeide?

—  Jo Hedberg

Teologisk gjennomtenkte timelister?

Timelistene er blitt nevnt - og all tiden dette tar for den enkelte prest, for prosten som samler listene, for den som sender timelistene til bispedømmekontoret, før de til sist havner hos lønningskontoret. Dette blir mye jobb for at presten skal få betalt for overtid.

Er det ikke bortkastet tidsbruk? Er ikke prestestillingen en lederstilling som burde ha én lønn uansett arbeidstid? Presten har jo allerede en lederlønn i forhold til de andre ansatte i kirken, også de med utdanning av tilsvarende lengde. Hvorfor skal overordnede sitte og kontrollere og evt. instruere hva prestene skal bruke tiden til og når de skal arbeide?

Dette kan ikke være teologisk gjennomtenkt. For Gud stoler på, og satser på det enkelte mennesket, enda det er en stor sjanse å ta, men han gjør det allikevel. Det er det kristne prinsippet. Nå har tanken om at alle må kontrolleres kommet inn i norsk offentlig administrasjon og i kirken. Fra hvilken ideologi kommer den fra?

[ Biskop svarer på byråkrati-kritikk: – Fullt mulig å leve ut prestekallet i et regulert arbeidsliv ]

Den politiske kirke

Noe har vi selvfølgelig felles, men livet på Helgeland er annerledes enn i Oslo øst eller vest, og en må bruke ulik tilnærming for å nå ulike mennesker. Ser vi i Bibelen så har Gud stadig forskjellige måter å møte folk på. Det er stadig noe nytt, noe annerledes. Dypest sett er det bare Gud som vet hvordan han kan berøre et enkeltmenneske eller en folkegruppe, slik at de blir hans disipler.

Kirkens identitet, vesen og kirkens kall blir glemt. Fortsetter vi som dette er det selvsagt at kirken vil få tomme hus.

—  Jo Hedberg

Det er derfor bønn er så viktig. Det er derfor det er så viktig at Jesus er kirkens herre og da trenger vi som kirkens tjenere å bruke mye tid sammen med Han og gjøre som han sier. Ellers vil vi ikke lykkes som kirke.

Nå går kirken i politisk retning. Den skal være demokratisk (dette er ikke en bibelsk verdi!) og den skal være en god arbeidsgiver (regulert og kort arbeidstid, som er godt betalt). Det er viktig å holde hjulene i gang på menneskelig vis. Men kirkens identitet, vesen og kirkens kall blir glemt. Fortsetter vi som dette er det selvsagt at kirken vil få tomme hus.

For å komme ut av denne hengemyren, må vi tenke igjennom teologisk hva skal gjøre, også hvordan vi skal organisere kirken.

[ Vårt Land mener: Papirer må til ]

Hvordan organisere kirken fremover?

Vi må ta drastiske grep for å få til endringer som kan få betydning for kirken, og vi må innse at en del må endre arbeidsoppgaver. Hver lokalmenighet sponser i dag sentraladministrasjonen og bispedømmeråds-administrasjonene med 500.000 kroner, som tilsvarer rundt 600-700 millioner kroner i året, når utgifter til pensjon og menighetsrelaterte stillinger er trukket fra. Dette tilsvarer ca. en stilling pr. menighet, som brukes til å holde prestene i arbeid og på alle reformene. Vi må merke oss at utgiftene til administrasjonen hos kirkevergene ikke er med i disse tallene. Det kommer i tillegg.

Den norske kirke nå har blitt Norges største frikirke og da burde det ikke være noe problem for oss om vi gjør mer som frikirkene organisatorisk.

—  Jo Hedberg

Bønnelista mener at vi i størst mulig grad må bort fra prinsippet om at «noen skal bestemme over andre», siden Gud satser på det enkelte mennesket. Derfor ønsker Bønnelista at de lokale menighetene skal være arbeidsgivere og ansette alle sine medarbeidere, og vi ønsker at Kirkemøtet bare skal avholdes hvert 3. eller 4. år med delegater valgt av menighetsmøtet i lokalmenighetene - slik som f.eks. generalforsamlingen i Det Norske Misjonsselskap eller noen av de andre kristne organisasjonene.

Støtten fra staten må så fordeles direkte til lokalmenighetene etter medlemsantall, av dette må det trekkes en liten prosent til fellesutgifter. Hvis vi gjør dette, vil vi få mer ressurser og ansvar lokalt, slik at vi kan tjene menneskene, slik Jesus tjente menneskene i sin tid. Vi må jo ikke glemme at Den norske kirke nå har blitt Norges største frikirke og da burde det ikke være noe problem for oss om vi gjør mer som frikirkene organisatorisk.

Kirken må fokusere på kallet

Kirken må altså ta store strukturelle grep for å lykkes, i tillegg til at den må fokusere på sitt kall og åndelig innhold. Vekk fra høringer og reformer og til menighetsarbeid. Vekk fra politisk arbeid, til bibel og bønn, der vi elsker Gud og tjener våre medmennesker.

Har vi kun et politisk budskap, vil vi på sikt være helt uinteressante. Vi vil bare være interessante i den grad menneskene møter Kristus selv, via oss og i kirken.

[ Åste Dokka: «Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater» ]