Verdidebatt

«Ingen toppkarakter for talen, Erna»

RETORIKK: Statsministerens nyttårstale for 2020 var syntaktisk så enkel og ensformig at man skulle tro hun talte til landets barnehager.

En nyttårstale er en egen genre. Den skal romme de viktigste hensyn og hendelser i året som ebber ut, og peke på farbare veier videre i det neste året. Her skal den trøste og advare, der det er på sin plass, men i hovedsak virke oppbyggelig og vise hvordan alt er mulig om statsminister og folk drar bør og byrder sammen.

Det må være et felles mål der framme. Særlig var dette viktig å få uttrykt i år, på bakgrunn av påkjenninger og ofre i forbindelse med Korona oa.

Ernas tale sviktet i år

Av retoriske virkemidler kan en statsminister bruke bilder som samler håp og følelser, og stil og form må være tydelig og enkel, men også høytidelig. Det var her, i det rent formmessige og stilistiske, at det sviktet i år. At tilkortkommingen ikke var mer påtakelig enn i de siste år, er ingen formildende omstendighet eller grunn til å overse den.

Tekstene er syntaktisk så enkle og ensformige at man skulle tro statsministeren talte til landets barnehager.

—  Tore Løberg

Snarere tvert imot. Konkret legger man merke til en tiltagende nyenkel stil og syntaks (setningsbygning). Det virker som om man på øverste myndighetshold, post Jens Stoltenberg, har mistet troen på at det folket man henvender seg til evner å ta til seg innhold som er formet i noe annet enn korte helsetninger.

Tekstene er syntaktisk så enkle og ensformige at man skulle tro statsministeren talte til landets barnehager. Enkle helsetninger er å anbefale når man skal slå fast viktige poenger. Å bruke formen hele veien er å gå plattfot gjennom teksten. Høydepunkter, variasjon og topografi forsvinner. Vi er et variert og kupert land. Det bør reflekteres i stilen.

Er det russetida vi skal se frem til?

Talen punkterte også på et par viktige punkter med hensyn til de bærende bilder og uttrykk som ble brukt. Det sentrale bildet statsministeren brukte for å gi oss mot og håp var «Vår dag skal komme», hentet med referanse til en boktittel. Vi hadde altså noe å se fram til.

«Russebusser skal rulle igjen», sa hun trøstende. Som om synet av discoopplyste røde partybusser skulle være den «normalitet» vi lengtet etter nå.

—  Tore Løberg

Men metaforen krasjet med det eksempelet hun brukte for å gi innhold til denne morgendagen. «Russebusser skal rulle igjen», sa hun trøstende. Som om synet av discoopplyste røde partybusser og det tordnende lydbildet fra et inferno av rullende raveparties skulle være den «normalitet» vi lengtet etter nå. Om dette skulle være alternativet, tenkte nok mange rundt kveldens drink til nyttårsdagstalen: heller en forlenget lockdown.

Er det ikke nok blålys på for tiden om ikke vi skal bli minnet om denne permanente ulykken av en kultur - og kunnskapsfeiring ved avslutningen av et nasjonalt kunnskapsløft – som statsministeren altså har det øverste ansvaret for? Skulle vi liksom lengte etter nye repriser av bekymringsmeldinger fra skole, foreldre, omsorgspersonale og politi rundt fenomenet norsk russefeiring som er highjacket av kommerse interesser og av blårussideologi, er dysfunksjonell i forhold til kunnskapsinnhenting og forberedelse til avgjørende eksamener i det avsluttende året og utgjør et eneste stort avvik i forhold til de verdier som et endt utdanningsløp skulle feire?

Hun skjønte at de restriksjoner hun la på oss i disse korona-tider ikke var «gøy», som hun uttrykte det.

—  Tore Løberg

«Gøy», Erna?!

Det var for så vidt i tråd med den høyeste verdi i norsk skole – trivselsfaktoren - at statsministeren kom oss i møte senere i talen, mens vi altså noe skaket etter en annerledes nyttårsaften ventet på denne morgendagen med russebusser som igjen skulle rulle rundt oss og over oss.

Hun ville innrømme noe. Hun skjønte at de restriksjoner hun la på oss i disse korona-tider ikke var «gøy», som hun uttrykte det. Det var i det øyeblikket som siste tiårs bruk av lystprinsippet som det drivende pedagogiske virkemiddel i norsk utdanningsløp, slo over i fra middel til mål. Det var som om vår skolemester, statsminister Erna, innså at vi ikke ville gjøre leksa hun ga oss, om den ikke var noe «gøy».

Infantiliseringen av oss som samfunn nådde her, i denne delen av statsministerens nyttårstale 2020, sin apoteose. Den har vært lenge forberedt.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt