I desember 1914 hadde første verdenskrig vart i fem måneder, og de raske troppeforflytningene som hadde preget høsten, var erstattet med en skyttergravskrig. Fra Nordsjøen i nord til den fransk-sveitsiske grensen i sør lå det millioner av soldater i disse skyttergravene, som kontinuerlig ble bygget ut og befestet.
På dette tidspunktet i krigen var det fortsatt de profesjonelle soldatene som utgjorde brorparten av styrkene, selv om det hadde blitt tynt i rekkene. Først våren og sommeren 1916 skulle de store folkehærene med vervede soldater ankomme fronten.
Å leve og la leve
Soldatene som nå lå i skyttergravene – ofte så nær at de kunne høre hva fienden snakket om – var bærere av en felles krigeretos om å «live and let live» - leve og la leve.
Det mest konkrete uttrykket for denne holdningen var en rekke lokale avtaler om våpenstillstand, den første mellom østerrikske og russiske tropper alt i begynnelsen av september. På vestfronten ble dette stadig mer vanlig fra november av, og vi kjenner til flere tilfeller hvor britiske og tyske soldater besøkte hverandres skyttergraver.
Soldatene som nå lå i skyttergravene – ofte så nær at de kunne høre hva fienden snakket om – var bærere av en felles krigeretos om å «leve og la leve».
— Nikolai Brandal
Forholdet mellom franske og tyske soldater var mindre hjertelig, og denne typen fraternisering ble i større grad motarbeidet av offiserene. Men også her har vi eksempler på utveksling av aviser og kortvarige avtaler om å samle inn døde og sårede mellom slagene.
Dette var heller ikke et nytt fenomen. I den fransk-britiske Syvårskrigen (1754-1763) om herredømmet i Nord-Amerika, hadde fiendene samlet seg rundt felles leirbål og spilt kort mellom slagene. Under Krimkrigen hadde de delt mat og tobakk. Selv i den blodige amerikanske borgerkrigen hadde soldatene fisket og samlet bær sammen, og i den brutale Boerkrigen i Sør-Afrika ble det spilt fotballkamper mellom britene og Boerne.
[ Den barnløse kvinnen som grunnla Redd Barna for 100 år siden, ville hjelpe fiendens barn ]
Fraternisering med fienden
At dette også skjedde i forbindelse med julefeiringen i 1914 var således ikke uventet, ikke minst siden soldatene var kjent med at den nyutnevnte paven, Benedict XV hadde bedt om at det måtte holdes julefred i innsettelsestalen sin i august samme år, og det samme hadde erkebiskopen i Paris, Léon-Adolphe Amette gjort.
Dette hadde imidlertid blitt blankt avvist av de militære og sivile lederne, som nok ble overrasket over det store omfanget julefreden fikk. De fryktet også for at nyheten, dersom den kom ut, kunne undergrave støtten til krigen i befolkningen.
Blant annet den britiske øverstkommanderende, sir John French, utstedte derfor strenge ordre om at fraternisering med fienden var forbudt. Over de neste årene ble det også satt inn tiltak for å hindre en gjentagelse, og mens det fortsatt var spredte tilfeller av felles julefeiring i 1915, hadde slik fraternisering opphørt så godt som fullstendig i 1916.
Den tyske overkommandoen sendte titusener av miniatyr-juletrær til fronten, som skulle tennes på julekvelden.
— Nikolai Brandal
Julegaver hjemmefra
Selv om de militære overkommandoene hadde avvist forslagene om en julevåpenhvile, hadde de forberedt en positiv markering for de utslitte soldatene. Dette handlet ikke minst om å holde moralen oppe foran kampene som de hadde planlagt for våren 1916.
De britiske soldatene mottok en pakke fra kong George V, som blant annet inneholdt en Prinsesse Mary-boks. Dette var en metallboks med bilde av kongens datter, prinsesse Mary, som inneholdt sjokolade, scones, sigaretter og tobakk og en hilsen fra prinsessen som lød «Måtte Gud beskytte deg og bringe deg trygt hjem».
På tysk side mottok de fleste soldatene både gaver fra lokalsamfunnene, betalt fra innsamlede midler, og fra familiene. I pakkene var det typisk varme klær, mat, men også her tobakk, alkohol og brev. I tillegg sendte den tyske overkommandoen også titusener av miniatyr-juletrær til fronten, som skulle tennes på julekvelden.
Innslag av normalitet
Noe tilsvarende skjedde ikke på fransk eller belgisk side. Dette handlet dels om at de ikke hadde de samme tradisjonene knyttet til julefeiringen, men også om at disse to landene var langt mer preget av krigføringen og ødeleggelsene.
For soldatene var gavene hjemmefra kjærkomne. For mange var dette første livstegn fra familiene på flere måneder, og også det første innslaget av normalitet i en hverdag som hadde vært preget av brutalitet, kulde og gjørme.
I begynnelsen av desember hadde også vinteren satt inn, og det var minusgrader og hardfrosset underlag. Velferdsavdelingene var heller ikke bygget ut for en krig på denne størrelsen, så det var svært sparsommelig med muligheter for hvile og rekreasjon. En akutt mangel på ammunisjon bidro dessuten til at kampene langt på vei opphørte, og soldatene benyttet pausen så godt som de kunne.
[ Fargerestaurerte film frå første verdskrig: – Viser det forferdelege gjørmehelvetet soldatane var i ]
Skandinavisk jul ved fronten
Torsdag 24. desember opprant med fint vær. Regnet, som hadde vært nesten konstant i flere uker, hadde endelig stoppet. Selv om det fremdeles kunne høres skyting noen steder langs frontlinjen så var det mest lyden av soldater som ropte til hverandre over ingenmannsland om å hente ut falne soldater som dominerte.
Etter dette stoppet skytingen nesten fullstendig, og begge sider gikk ut for å gravlegge sine døde. Snart begynte de også å snakke sammen, mest på engelsk siden mange av tyskerne hadde lært språket på grunn av keiserens nære forbindelser til det britiske kongehuset, eller fordi de hadde jobbet i Storbritannia før krigen.
Selv om det var vanskelig å få til et fullverdig nordisk julemåltid, viser menyen en betydelig grad av kreativitet og fantasi.
— Nikolai Brandal
En av soldatene som opplevde julen i skyttergravene i 1914 var fremmedlegionæren Henrik von Krogh fra Trondheim. Han hadde vervet seg i den franske fremmedlegionen ved krigsutbruddet, og sammen med de andre skandinavene i kompaniet – en svenske og en danske – hadde han fått tillatelse fra kompanisjefen til å tenne lys på et lite juletre for å lage en felles skandinavisk jul.
Med fienden bare 400-500 meter unna måtte treet plasseres på et beskyttet sted i skogen, hundre meter bak skyttergravene. Her tilberedte de julemiddag på et gassbluss mens det begynte å snø lett rundt dem.
Selv om det var vanskelig å få til et fullverdig nordisk julemåltid, viser menyen en betydelig grad av kreativitet og fantasi. Brødterninger kokt i buljong og smør erstattet risengrynsgrøt, og i stedet for lutefisk og skinke hadde de fått tak i kjøtt, løk og stekte poteter. Av rom, portvin og noen rosiner lagde de «gløgg».
Klokken syv gikk de hver til sitt for å utføre dagens rutineoppgaver; vakttjeneste, våpenpuss og utbedring av skyttergravene. Det var først nå at de la merke til at det var blitt nesten helt stille. Ingen granater falt, og de hørte ikke geværskudd i det hele tatt.
Uformell våpenstillstand i 1914
Nøyaktig hvor våpenstillstanden begynte vet vi ikke, men mest trolig var det et sted langs fronten ved den belgiske byen Ypres. Det var her det britiske ekspedisjonskorpset så vidt hadde stoppet den tyske fremrykkingen i begynnelsen av november, og siden gravd seg ned i stadig dypere skyttergraver langs en 27 kilometer lang frontlinje på høydedragene rundt byen. Disse skyttergravene lå der kampene hadde stoppet opp, og avstanden mellom britene og tyskerne kunne ofte være bare 50 til 100 meter.
Til sammen var det nærmere 100.000 britiske og tyske soldater som deltok i de uformelle våpenstillstandene langs vestfronten julen 1914. De fleste tilfellene var langs fronten i Flandern, men tilfeller av julefred fant sted på alle frontavsnitt.
Tysk og britisk julesang
Et problem var selvsagt at mens tyskerne – som von Krogh og hans skandinaviske medsoldater – begynte julefeiringen om kvelden den 24., begynte den britiske julen først morgen etter.
Det var derfor svært forsiktige tyskere som begynte å plassere lys og sette opp juletre på toppen av skyttergravene utover denne torsdagskvelden. Synet av opplyste skyttergraver vekte også mistenksomhet på britisk side, men denne gikk sakte over etter hvert som de begynte å høre tyske julesanger.
Snart begynte også britene å synge sine egne julesanger, og de to sidene byttet på å underholde hverandre. Det var også tilfeller av flerstemt samsynging på flere språk av Silent Night / Stille Nacht / Douce nuit, sainte nuit og andre julesanger som de hadde felles på tvers av landgrensene, og etter hvert som mistenksomhet ble byttet ut med julestemning begynte soldatene å gå opp av skyttergravene og ut i Ingenmannsland.
Her tok de med seg små gaver som de kunne bytte med den andre siden – mat, tobakk, alkohol og ulike suvenirer som hatter og knapper. Disse var ofte hentet fra julegavene hjemmefra eller fra det militære utstyret, og ble byttet med mer spennende og fremmede gaver.
Selv om det på forhånd var lagt ned forbud mot denne typen fraternisering, har vi knapt noen eksempler på at soldater fikk disiplinærstraff for å ha deltatt
— Nikolai Brandal
Slutt på våpenhvilen
Dagen etter, 1. juledag ble det mange steder holdt felles gudstjenester, og noen steder holdt julefreden helt til over nyttår. For mesteparten av frontlinjen så var imidlertid freden over andre juledag – den engelske «Boxing Day».
Blant Royal Welsh Fusiliers ble dette markert ved at tre skudd ble avfyrt opp i luften og et banner med teksten «God jul» heist i skyttergraven. På den andre siden av fronten holdt en tysk offiser opp et tilsvarende banner med «Takk skal dere ha». På begge sider ble det hilst på militært vis, før de gikk ned igjen i skyttergravene. Så skjøt en tysk soldat to ganger i luften, og det var igjen krig.
Selv om det på forhånd var lagt ned forbud mot denne typen fraternisering, har vi knapt noen eksempler på at soldater fikk disiplinærstraff for å ha deltatt. Men det var betydelige forskjeller på hvordan det ble håndtert i hjemlig propaganda.
I Storbritannia kom det nokså raskt ut i pressen, og vakte stor oppsikt i offentligheten. Frykten for at det skulle undergrave støtten til krigen var imidlertid sterkt overdrevet. I Tyskland la overkommandoen fullstendig lokk på saken og nektet pressen å omtale det som hadde hendt, noe som også skjedde i mindre grad på fransk side.
Julen 1915 ble imidlertid lignede forsøk på å få i stand julefred møtt med trusler om krigsrett, og fant sted bare noen få steder langs fronten. Og da de store vervehærene kom til fronten i 1916 var det helt slutt på denne typen fraternisering.
To år med blodig skyttergravskrig, hard propaganda og demonisering av fienden hadde gjort ingenmannsland til en konstant krigssone, som selv ikke julebudskapet var i stand til å bryte opp.