Julen er blitt den mest folkekjære av de kristne høytidene, i alle fall i vår del av verden. Men den er ikke den eldste, og heller ikke den teologisk mest betydningsfulle høytiden. Det er naturligvis påsken, med budskapet om oppstandelsen. Den kristne påskefeiringen kan vi spore tilbake til det andre århundret; pinsen kanskje også. Men frelserens fødselsdag feiret man ikke ennå. Først langt ut i det fjerde århundre har vi sikre kilder til julen som kristen høytid.
Først langt ut i det fjerde århundre har vi sikre kilder til julen som kristen høytid.
— Einar Thomassen
At påske og pinse var tidlig innarbeidet blant de kristne, henger sammen med at de knytter seg til allerede veletablerte jødiske høytider, pesach og ukefesten. Kristne med jødisk bakgrunn fortsatte å holde disse høytidene, men gav dem et nytt innhold med Kristus i sentrum. Julefeiringen hadde ingen slik historisk forløper i jødedommen. Den blir til i en annen historisk situasjon: Kristendommen er på 300-tallet i ferd med å bli den dominerende religionen i Romerriket. Det offentlige rom fylles av storslåtte kirkebygninger; i kalenderen erstattes festdagene for de gamle gudene med nye, kristne høytider. Her er det Kristi fødselsfest kommer inn og blir åpningshøytiden i kirkeåret; tiden så vel som rommet tilhører nå Kristus.
Argumenterte kraftfullt for å feire Jesu fødsel
At Jesus Kristus var født den 25. desember, er en oppfatning som etter alt å dømme ble til i Roma på denne tiden. Et vitne til dette er en julepreken som ble holdt av Johannes Krysostomos i Antiokia i 386. Som nyvigslet prest argumenterer han kraftfullt for at menigheten der i byen nå må feire Jesu fødsel på denne datoen, som han hevder allerede er vel innarbeidet i den vestlige delen av Romerriket.
I øst har det inntil da vært annerledes. Her vet vi fra mange kilder at 6. januar ble feiret som datoen for gudssønnens «tilsynekomst» – epifanien. Noen steder ble tilsynekomsten forstått som Jesu fødsel. Det gjorde man for eksempel i Jerusalem, som på denne tiden kunne tilby en åtte dager lang feiring, der valfart til fødselsgrotten i Bethlehem og andre kjente steder fra evangeliene inngikk. Andre steder tenkte man at det var Jesu dåp i Jordan-elven som markerte guddommens tilsynekomst, for det var her Frelseren stod fram og tok fatt på sitt oppdrag. Denne oppfatningen støttet seg til evangeliene til Markus og Johannes, som jo nettopp begynner med at Jesus ble døpt og ikke har noe å fortelle om fødselen. De to synspunktene kunne også bli kombinert: den 6. januar var datoen da Jesus ble født, og på samme dag lot han seg døpe 30 år senere.
At Jesus Kristus var født den 25. desember, er en oppfatning som etter alt å dømme ble til i Roma på denne tiden.
— Einar Thomassen
Den romerske dateringen av Jesu fødsel fikk likevel gjennomslag i det lange løp, om enn ikke uten motstand. Fødselsfesten ble dermed todelt: Den 25. desember var det selve fødselen som ble feiret, med Lukas 2 som grunntekst. Epifanien den 6. januar ble innlemmet av Romerkirken som dagen da «de tre vise menn» kom for å tilbe Jesusbarnet, slik Matteus forteller. Vismennene kom etter hvert til å bli forstått som konger fra fjerne himmelstrøk, og «tilsynekomsten» besto i at frelseren på den dagen ble kjent for alle folkeslag. De østlige kirkene tok på sin side til seg den romerske fødselsfestdagen, men fortsatte å forbinde epifanien med Jesu dåp, da frelseren steg ned i vannet og gjorde det hellig.
Kristent alternativ til hedensk festtradisjon
Men hvorfor bestemte romerne seg for 25. desember som Jesu fødselsdag, i stedet for 6. januar, som antagelig var en eldre tradisjon? Kildene våre er spinkle og usikre og gir oss ikke noe godt svar på dette spørsmålet. Sikkert er det i alle fall at 25. desember var vintersolverv i den julianske kalenderen og at romerne fra før av feiret dagen som «Den uovervinnelige Sols fødselsdag» – Natalis Solis Invicti. Det hadde de gjort siden keiser Aurelian i 274 hadde forkynt solguden, fra før av en mindre gud i den romerske gudeverdenen, som rikets øverste gud og keiserens særlige beskytter.
Kanskje var det keiseren selv, som nå ikke lenger anså solguden men Kristus som sin guddommelige beskytter, som tok initiativet
— Einar Thomassen
Feiringen av solguden ved vintersolverv føyde seg inn i en allerede populær høytidssesong, der blant annet saturnaliefesten rundt den 17. desember og brumalia-måltider til ære for Bacchus på løssluppent vis markerte slutten på det gamle året og forventningen om det nye. På midten av 300-tallet befant Romas kristne seg i et samfunn der disse høytidene fremdeles ble entusiastisk feiret av mange. I denne situasjonen er det ikke langsøkt å anta at noen har ønsket å skape et kristent alternativ til den hedenske festtradisjonen ved vintersolverv og derfor innførte en Natalis Christi til erstatning for Natalis Solis Invicti.
Kanskje var det keiseren selv, som nå ikke lenger anså solguden men Kristus som sin guddommelige beskytter, som tok initiativet. Kanskje var det Romas biskop som kom på ideen, eller kanskje var de begge sammen om den. Det vet vi ikke, for ingen kilder er bevart som avslører hvordan det hele kan henge sammen. Vi har bare et indisium, nemlig selve datoen. Hvorfor skulle man velge nettopp den julianske vintersolvervsdatoen som Jesu fødselsdag om det ikke var for å trenge bort den hedenske feiringen som fant sted akkurat på den datoen?
[ Disse julekrybbene har du aldri sett før ]
Uvane foran Peterskirken
Kilder til julefeiringen i Roma på 300-taller har vi strengt tatt ikke. Først fra midten av 400-tallet er det bevart et sett av prekener som pave Leo den store holdt under gudstjenesten den 25. desember. Her legger han vekt på at det var på denne dagen Guds sønn lot seg føde inn i vår verden til nytt liv for menneskene. «Ingen dag viser oss denne fødselen mer inntrykksfullt enn dagen i dag; idet det nye lys skinner også over naturen, lar den våre sanser klart erfare dette vidunderlige mysterium.» Samtidig går han kraftig i rette med den feilaktige oppfatningen at det dreier seg om å dyrke solen: Noen av dem som kommer til julemessen har den uvanen at når de når toppen av trappene foran Peterskirken, snur de seg og hilser den nyfødte solen før de går inn i kirken. Rester av den gamle solkulten har tydeligvis lenge hengt igjen i den kristne befolkningen.
Malakis profetord gav bibelsk støtte til at solen kunne ses som et symbol for Frelseren.
— Einar Thomassen
Et halvt århundre tidligere hadde Augustin i Nord-Afrika stått overfor den samme problematikken. Også han finner det nødvendig å minne menigheten om at det ikke er solen som feires den 25. desember, men derimot Han som står over solen og har skapt den. Å dyrke solen er gammel, forlatt hedendom. Samtidig kaller han Kristus selv for «rettferdighetens sanne sol». Her henspiller han på profeten Malaki, som taler om den «rettferds sol» som skal komme (4:2).
Malakis profetord gav bibelsk støtte til at solen kunne ses som et symbol for Frelseren. Denne symbolikken finner vi igjen hos flere kristne teologer på denne tiden og også senere. Man kunne også lett knytte an til Johannesevangeliet: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (1:9).
Lyset trenger inn fra oven
På denne måten fikk vintersolvervet et kristent symbolinnhold. Det kom til å bli et virkningsfullt konsept, ikke minst i land der vintermørket er en årlig følbar realitet for kropp og sjel. Den spenningsfylte symbolikken i at lyset trenger inn fra oven, seirer over mørket og gjør verden ny gjennom fødselen av et lite barn, gav mening på et grunnleggende nivå av menneskelig livsforståelse, også uavhengig av teologiske forklaringer. I én forstand er den kristne julefeiringen en fortsettelse av den senromerske solkulten, som Kirken både tok avstand fra og tok til seg i en ny skikkelse. Men den underliggende symbolikken eies ikke av teologiske dogmer; dens kraft ligger i det som vises og oppleves og som er sterkere enn hva som kan forklares med ord.
[ Kirkens viktigste tenkere: – Han spilte en avgjørende rolle for forståelsen av hvem Jesus var ]
