Problematisk om Roald Dahl fra Vårt Land

Forfatteren Roald Dahl dokumenterte sin antisemittiske holdning i to intervjuer, det siste like før han døde i 1990. Det kan ikke forsvares eller forstås. Denne mørke siden ved hans karakter er aktualisert gjennom en offisiell beklagelse, publisert av familien på forfatterens offisielle nettsted. Responsen har stort sett vært av typen «for lite og for sent», og Vårt Lands lederartikkel 10. desember legger seg på samme trend under overskriften «Roald Dahls antisemittisme er et problem for oss som leser ham».

Antisemittismen hefter ikke ved forfatterskapet

Men er det det? Så vidt jeg vet har ingen litteraturvitere dokumentert spor av antisemittisme i Dahls fantasieggende litterære univers. Derimot er det lett å se at Dahls «barnelitteratur» konsekvent tar under-dogens parti og promoterer lojalitet, ærlighet rettferdighet og fellesskap. Antisemittismen hefter ved forfatteren – ikke ved forfatterskapet.

Knut Hamsun var nazist. Tiltakende døvhet og isolasjon kan muligens forklare noen av de valgene Hamsun gjorde i siste del av livet, men medlemskapet i NS og forfatterens besøk hos Hitler i «Ørneredet» er grundig dokumentert. Mange som gjennomlevde krigen fant det umulig å lese Hamsun etterpå, min far var blant dem. Det er svært forståelig. Men det betydde også at de avskar seg fra stor litteratur. Knapt noen forfatter har vist større innsikt i det «uutsigelige» i menneskesinnet, «blodets hvisken, benpibernes bøn» som Hamsun selv formulerte det. Det er vanskelig å finne spor av nazistisk ideologi i Hamsuns skjønnlitterære verker gjennom mer enn 70 produktive år, genialitet er det derimot mer enn nok av.

Må ikke nærme oss bokbålet

Når Vårt Lands lederskribent hevder at «Dahls antisemittisme er en skamplett på hans forfatterskap», så er jeg uenig. Det er en skamplett på forfatterens karakter, ikke på forfatterskapet. Det samme gjelder for Hamsun. Formuleringen «Roald Dahls antisemittisme er et problem for de av oss som fortsatt ønsker å glede oss over hans bøker» opplever jeg også som problematisk – dersom den skal oppfattes som en kollektiv oppfordring om å la Dahls bøker stå urørt i bokhyllene fremover.

Hvis det derimot representerer et sårt klagerop fra en skuffet elsker, så kan jeg forstå det. Valget er nemlig individuelt, ikke kollektivt. Dersom forfatteren står i veien for verket, så velger man bort verket. Men hvis presset til å gjøre «moralsk riktige» leservalg grenser mot det kollektive, da nærmer vi oss bokbålet.

Må bedømmes på egne premisser

Mennesker, også forfattere, er bedre enn sine verste sider, og et forfatterskap må kunne bedømmes på egne premisser. I et medielandskap der aggressive identitetsmarkeringer blir mer og mer vanlig, bør man vel kunne forvente at ansvarlige journalister ikke automatisk blåser i jakthornet når det publiseres en offentlig beklagelse på vegne av en mann som har vært død i 30 år.