Er oppdragelse negativ sosial kontroll?

NRK Brennpunkt sin serie om «lukkede» trossamfunn skaper debatt. Det er bra, for alle må tåle at etikk og verdier blir diskutert. Faren med den pågående debatten er at store grupper av skoler, menigheter eller trossamfunn skjæres over en kam. Ingen av oss liker å bli identifisert med synspunkter som vi ikke har bare fordi vi deler gruppenavn som kristne eller muslimer.

I tråd med menneskerettighetene

Jeg har vært aktiv i organisasjonen Kristne Friskolers Forbund (KFF) som rektor og som styremedlem. Kristne friskoler i KFF spenner fra katolske skoler til skoler eid av pinsevenner og lutherske organisasjoner. Mitt inntrykk var at disse skolelederne visste at skolevirksomhet er noe mye videre enn å drive en kristen menighet. Skolene har godkjente læreplaner og skal gjøre barn og unge i stand til å leve i et åpent og mangfoldig samfunn. Samtidig er disse skolene opprettet og godkjent for å drive alternativ livssynspåvirkning. Grunnskolene skal bidra til at barna får en oppdragelse i samsvar med foreldrenes livssyn. Dette er i tråd med menneskerettighetene og norsk skolelovgiving som legger ansvaret for oppdragelsen på foreldrene – ikke først og fremt på staten. Det er slik vi sikrer demokrati og livssynsmangfold.

Begrepet «negativ sosial kontroll» dukket opp for noen år siden for å beskrive opplevelser i muslimske miljø. I Vårt Land 30. november har direktør i Bufdir, Mari Trommald, gitt en definisjon på dette begrepet. Hun skriver: «Negativ sosial kontroll kan defineres som ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Denne typen kontroll bryter med den enkeltes rettigheter etter norsk lov.»

Siden tema er viktige for alle som har makt over barn, etterlyser jeg med dette en utdyping. Hvor går grensen mot den oppdragelse som alle foreldre har ansvar for å gi?

Oppdragelse er vanskelig

Som far klarte jeg ikke å oppdra barna uten å påføre dem negative opplevelser. Som voksne kan de alle gjengi opplevelser der jeg såret dem eller ga dem negative følelser. Slik må det antakelig være. Jo nærmere vi står et menneske, jo større er faren for å såre. Foreldre står i en særstilling med sin påvirkningskraft.

Oppdragelse er vanskelig. Ofte føler foreldre avmakt når barna bryter sosiale normer, og vi tyr til ulike former for reaksjoner eller avstraffelser. Fysisk avstraffelse er forbudt, men «press» og «tvang»?

Foreldre blir glade når de finner andre foreldre som deler deres verdier og normer. Når flere voksne har felles regler, blir det lettere for barna å tilpasse seg. Barnehagene får derfor barna til å sitte ved bordet, gå i rekke og følge regler. Ingen vil kalle dette negativ sosial kontroll, men det er sosial kontroll, og i noen land kaller vi barnehagepedagogoikk for ensretting. Voksne søker ofte sammen med likesinnede. Jeg liker det engelske ordtaket: «It takes a village to raise a child». Faren, som denne debatten peker på, er at denne kretsen av voksne kan bli for snever. Men hvem definerer det?

Beskriver barndomshjemmet ulikt

Barn er veldig forskjellige. Noen må ha tydelig tale og klare sanksjoner. Andre er følsomme og redde for å skuffe foreldrene. En datter illustrerte det siste slik: «Du trenger ikke si noe pappa, jeg ser hva du mener». Dette gjør at barn i voksen alder beskriver barndomshjemmet med veldig forskjellige ord. Var det oppdragelse eller negativ sosial kontroll?