Verdidebatt

Jeg er ikke en sekundær omsorgsperson

FEDREKVOTE: For min del var fedrekvoten avgjørende: Etter et samlivsbrudd flyttet barnet mitt 22 mil unna. Hvordan ville forholdet vårt vært i dag uten tilknytningen vi fikk da vi var hjemme sammen?

Fedrekvoten kan vekke sterke følelser og de som forsvarer den får ofte gjennomgå. Enkelte mener at fedrekvoten gjør at kvinnene tvinges raskere tilbake i jobb, noe som går utover amming og andre behov, mens andre mener det er foreldrene som selv bør velge hvordan ukene fordeles, slik at mor kan være lenger hjemme dersom det er best for deres familie.

Steller, trøster, henter og leverer

Nok en gang diskuteres foreldrepermisjonen. En vanlig misoppfatning er at fedrekvoten «spiser» av uker som kunne gått til mor. Men antall uker som omfatter mødrekvoten samt permisjonsukene fra fellesperioden har aldri oversteget 35 uker. Siden den totale permisjonstiden etter fødsel er på 46 uker betyr det at elleve av disse ukene alltid var ment for pappa, og er dermed aldri tatt fra mors tid. Fedrekvoten har derimot i større grad gjort det mulig for far å være hjemme med barnet lenger og få støtte for det, og i mindre grad tatt fra fellesperioden.

Som pappa til tre barn vil jeg si at jeg trives godt i papparollen. Jeg har vært med på stell, trøst og legging fra barna har vært født og det har vært med å forme sterke og trygge tilknytninger. Jeg henter og leverer i barnehagen, og er med på oppfølging på helsestasjonen, foreldremøter m.m., og jeg kan være den de oppsøker like gjerne som mor. Jeg mener at fedrekvoten er en verdifull del av dette, men ikke alle er enige.

Hvorfor skyve far til side?

Psykiater Bjørn Lande skrev i Vårt Land at det optimale er om mor får den primære omsorgsrollen det første året i barnets liv. Selvsagt kan man ikke se bort i fra det faktum at bare mødre kan amme og at dette er den viktigste næringskilden for barnet fram til det er 4-6 måneder. Likevel handler omsorg om mye mer, som far fint kan involvere seg i. Tankegangen om at barn knytter seg til én primær omsorgsperson har dessuten ikke støtte i empirien, og er en hypotese de fleste fagpersoner i dag har forlatt. Tidlig involvering fra far er dessuten funnet å være gunstig for barnets kognitive utvikling, så hvorfor skyve far til siden det første året? Det handler ikke om at far skal erstatte mor, men at barnet skal få trygg tilknytning til begge foreldre, som selvsagt også støtter hverandre i denne perioden.

Tenker med gru på Landes råd

Jeg var selv veldig involvert i omsorgen for min førstefødte, lenge før jeg gikk ut i pappapermisjon. Barnet mitt hadde en trygg tilknytning til meg allerede, men det å være hjemme i 12 uker helt alene på dagene bidro til en styrking av min selvtillit i papparollen, og en styrking av båndet mellom barnet og meg.

Jeg tenker med gru på hvordan det kunne vært i dag dersom jeg hadde hørt på rådene til Bjørn Lande.

—  

Jeg tenker med gru på hvordan det kunne vært i dag dersom jeg hadde hørt på rådene til Bjørn Lande. For forholdet til barnets mor endte nemlig med samlivsbrudd da barnet var to år. Risikoen for å miste kontakten etter bruddet kunne ha økt har økt dersom jeg ikke hadde vært så involvert i stell og omsorg helt fra barnet ble født.

Et vanlig syn i systemet

Synet som Bjørn Lande fremsetter finnes dessverre også hos mange andre i det norske samfunnet. Min opplevelse er at det også er utbredt blant aktørene i det systemet man havner i etter brudd, slik som familievernkontorenes meglere, dommere og sakkyndige. Det bidraget man som pappa har gjort for barnet betyr da lite for deres vurderinger. Dette har jeg erfart selv, og resultatet er at mitt eldste barn bor i Sverige, 22 mil unna. Heldigvis har innsatsen min likevel betydd mye for barnets tilknytning, og er grunnen til at vi i dag fortsatt har et veldig sterkt bånd og god kontakt.

Samtidig er det utfordrende og krevende. Tanken om at barna har én primær omsorgsperson har satt oss i en situasjon hvor vår kontakt er begrenset sammenlignet med tidligere. Dette fører til at avslutningen av samværene er mye tyngre for både barnet og meg, grunnet kortere tid sammen under samvær og lengre tid imellom samvær. Jeg mener dette er et resultat av at man fremmer uriktig informasjon om barns tilknytning og omsorgsbehov.

Det finnes i dag mer kunnskap om barn enn det gjorde på 1950-tallet. Samfunnet har endret seg og det har også oppgavene våre. Fra å forske kun på mødre og barn, har man gått til å inkludere fedre i forskningen. Det dukker opp funn som utfordrer måten vi tenker på. Det at mors amming er viktig for barnet, betyr ikke at fars involvering ikke er det. Det at foreldrene har litt ulike roller overfor barna, betyr ikke at den enes omsorg er viktig, mens den andres er irrelevant. Tvert imot ser vi fra forskning på familier at barn med begge foreldre har færrest helseplager, og at disse plagene øker etter brudd, jo mer asymmetrisk botiden blir.

Ikke en sekundær omsorgsperson.

Fedrekvoten er altså viktig for både far og barn. Den styrker båndet mellom dem. Det er også viktig dersom forholdet mellom mor og far tar slutt. Det kan bidra til at fedre nettopp ikke blir betraktet som annenrangs foreldre, slik de ofte blir i dag. Det kan være et steg nærmere likeverdig foreldreskap også etter samlivsbrudd.

Fedrekvoten bør vi beholde. Jeg skal ha 15 uker med mitt yngste barn neste år, slik jeg var hjemme med de to andre barna. For jeg vet at det er viktig for dem, og det er viktig for meg. Jeg er ikke en sekundær omsorgsperson.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt