Aud Irene Svartvasmo
Ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus
Novembermørket har senket seg. Vinden uler omkring hushjørnene og regnet pisker mot ruten. Det er tid for sofaliv og Netflix, og langt mellom de intellektuelle utfordringene. Så er det heller ikke det jeg lengter mest etter i slike høstkvelder. Jeg vil underholdes. Berøres litt, men bare akkurat passe. I min vei kom serien «Siste Ord». Den er ikke blant seriene det tipses om i sosiale medier. Dermed var det vel Netflix-algoritmer som førte til at jeg fant denne tyske serien om en kvinnelig gravferdstaler. Den høres smalere ut enn den er.
Algoritmene traff godt denne gangen, for minnetaler interesserer meg. Jeg har ingen telling på hvor mange jeg har holdt gjennom 25 år som prest, men det er mange, og jeg må innrømme at jeg synes Karla, hovedpersonen i serien, gjør det godt. Hun er modig. Hun kjører spettet inn under arrete hverdager, som Kolbein Falkeid skriver i et av sine dikt, og lager minnetaler som både berører og røsker i folk. Men talene hennes reiser også spørsmål om hvor grensen går for hva man kan si ved en båre.
LES OGSÅ: Biskop vil droppe «Den lille bibel» i gravferds-ritualet
Brukskunst
Minnetaler er brukskunst, men de er mer enn det. De kan være god sjelesorg og viktig sorgarbeid. Karen Blixen, den store forteller, skal ha sagt at «når vi forteller, setter vi sammen det som har gått i stykker». Mange av samtalene jeg har på sykehuset handler om dette: Å sette sammen brokker av historier, ulike livshendelser, og la disse veves sammen til noe som kanskje – eller kanskje ikke henger sammen.
Å fortelle et liv, slik jeg så ofte har fått lov til å gjøre i gravferder, er dypt meningsfylt. Når vi tumler rundt i livet, tenker vi vel ikke så mye på at det en gang skal noen stå ved båren vår og fortelle vårt liv. Men slik er det jo. Gravferdstalerne hadde det enklere før, da de fleste av oss bare var gift en gang, og hadde ett kull med barn. Vi lever ikke strømlinjeformede liv lengre. Det er mine barn og dine barn, og skiftende partnere gjennom livet. Hva skal få være med, når den siste historien skal skrives? Og hvem skal få bestemme hvilken historie som til slutt skal være den endelige?
Setter sannheten oss fri?
Noen skriver minnetalen sin selv, før de dør. Langt de fleste overlater det til familie, venner og gravferdstalere. Som prest møter jeg fra tid til annen pårørende som ønsker at jeg skal få en sprikende historie til å henge sammen. Legg til at de er uenige seg imellom om hvilke historier som er gyldige, og det sier seg selv at prosessen frem til en minnetale kan få preg av forhandlinger: Forhandlinger om formuleringer som er til å leve med, som kan gjøre talen sannere, og dermed potensielt mer helende.
Gravferdstalerens håndverk ligger i å finne en måte å snakke om livet på som gjør at historien, slik den har vært, kan rommes og tåles: Noen ganger frodige fortellinger, andre ganger ganske skrinne. Noen ganger fortellingen om det som ikke ble, andre ganger fortellinger om det som ble for mye. Fortellingen er en hjelp til å skape sammenheng, til å sette sammen det som har gått i stykker. Men hvis ikke fortellingen er sann, hvis den forskjønner og tildekker, kan den i stedet bli noe det er vondt å leve videre med: Som spenningen i en tritonus, som dirrer og lengter etter forløsning.
LES OGSÅ: Maud Angelica om Ari Behns bisettelse: – Den talen betyr veldig mye for meg
Danseplass
«Jeg tror alle mennesker er unike, og fortjener en unik begravelse», sier Karla i serien. «Jeg tror at hvert liv og hver død har en historie verdt å fortelle. Jeg tror ikke på regler. Jeg tror på kreativitet, ærlighet, følelser og humor.»
Jeg kan ikke gå like bredt ut som Karla. Jeg tror alle mennesker er unike, men jeg tror ikke at vi trenger å finne opp den unike begravelsen hver gang noen dør. Jeg liker ritualer, og jeg tenker ikke først og fremst på dem som begrensende. Snarere byr kirkens gravferdsliturgi på en ramme som setter livet inn i en større sammenheng: Horisontalt og vertikalt, med de som har gått foran og de som skal komme etter, og med Gud, som skapte og ville vårt liv, og omslutter oss i liv og død. Jeg strekker meg langt for dem som vil sette et personlig preg på seremonien. Noen ganger kjenner jeg på spagaten, når jeg som prest er forpliktet på ritualet, og som sjelesørger vil gi mitt bidrag til sorgarbeidet og møte de sørgende på deres ønsker og behov.
Men om jeg heller ville vært i Karlas sko, en profesjonell gravferdstaler uten kirken, uten Gud og uten rammer? Nei, jeg vil ikke det. Men litt større danseplass innenfor grensene av et kirkelig ritual ville jeg ønsket varmt velkommen. Slik det nå er, bruker jeg minnetalens plass for alt den er verdt, og byr opp til dans.
LES MER:
[ Mener Utøya fikk nordmenn til å velge friere begravelser: – Vi er vitne til et generasjonsskifte ]
[ Maud Angelica får hyllest for minneord til faren: – Er nytt i norsk sammenheng ]
[ Takker Maud Angelica Behn for talen: «Det var en kjærlighet som åpnet for sorg, ikke skyld» ]
---
Fakta:
---