Er det sant at politikere ikke bryr seg?

Ida Lindtveit Røse

Gruppeleder Viken KrF, tidl. konstituert barne- og familieminister

De ti siste årene har jeg vært politiker både lokalt, regionalt og nasjonalt. Utallige timer har gått med til møter, diskusjoner og hardt arbeid for å få gjennomslag for endringer jeg mener vil være det beste for samfunnet rundt meg. Det er nettopp derfor jeg har gått inn i politikken, jeg har sett at det betyr noe, men jeg mener fortsatt det er mye som gjenstår. Derfor fortsetter jeg.

Bryr vi oss ikke?

Jeg har deltatt i debatter. Jeg har fått kommentarer og utspill rettet mot mine personlige meninger og meg som person. Stort sett så tåler jeg det meste, selv om noen kommentarer er mindre hyggelige å få enn andre. At man må stålsette seg for uenighet og harde fronter er en del av pakka med å være politiker.

Det er likevel noen beskyldninger jeg mener vi bør vokte oss for. I de årene jeg har vært aktiv virker det som at det i stadig større grad kommer utspill og kommentarer rettet mot politikere som enkeltpersoner. Det kommer beskyldninger om at politikere ikke bryr seg, eller har glemt en type sak eller gruppe mennesker. At politikere «ikke har løftet en finger» for akkurat denne saken. At dersom bare viljen hadde vært der ville resultatene blitt annerledes. Er det rett?

Uanstendig fra Lippestad

I forrige uke gikk Geir Lippestad til angrep på KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad i Vårt Land med følgende utsagn: «barne- og familieminister Ropstad ikke løfter en finger for disse familiene». Og påstår at barn med nedsatt funksjonsevne er nedprioritert. Dette er en sterk påstand. Og ikke minst en fullstendig usann påstand. Bedre og flere støtte- og avlastningstiltak, informasjon, veiledning og hjelp til familier som har barn med nedsatt funksjonsevne er en av de viktigste og høyest prioriterte sakene for KrF i regjering. Det er oppsiktsvekkende at et slikt angrep kommer fra en mann som snakker høyt om hvor viktig det er å føre en anstendig samfunnsdebatt. Noe av det samme grepet brukte Siv Jensen i sin landsmøtetale tidligere i år, der hun klistret politiske motstandere til karakteristikker. Grepet fikk, rettmessig, mye kritikk. Feilaktige personkarakteristikker og uriktige påstander om manglende vilje og fraværende politisk engasjement er et stort steg bort fra en anstendig samfunnsdebatt.

LES OGSÅ: Stort intervju: Ida Lindtveit Røse snakker lite om såre ting. Men til Gud kan hun si alt

Skaper mistillit

Jeg husker så inderlig godt det berømte intervjuet med Liv Signe Navarsete som kommunalminister. «Du veit ikkje kva du snakkar om» svarte en tydelig provosert minister til en demonstrant som påsto at Senterpartiet var med på å sentralisere og bygge ned distriktene. Få glemmer vel av dette intervjuet, og enhver politikers største frykt er å gå på den samme blemma.

Noen ganger får man så inderlig lyst til å rope «du veit ikkje kva du snakkar om!» Spesielt når det hagler anklager om at politikere ikke bryr seg. Det svir ekstra når disse ordene kommer fra politiske meningsmotstandere. For da er det åpenbart at det sies mot bedre vitende. Ofte kun for å komme på trykk.

Om vi sprer og lar et inntrykk av at politikere ikke bryr seg feste seg, vil gir det større politikerforakt og lav tillit. Da har vi et stort demokratisk problem. Færre vil tørre og orke å engasjere seg i politikken. For ofte er påstanden ikke bare uriktig, den er også ekstremt urettferdig. Politikeren kan ha kjempet utrettelig for saken, men likevel tapt. Som Navarsete i 2011. Det betyr likevel ikke at hun ikke brydde seg. Kanskje var vel nettopp Navarsetes utblåsning et uttrykk for at hun brydde seg. Hun brydde seg skikkelig.

Politikere jobber beinhardt

Den viktigste motivasjonen for å engasjere seg i politikken, uavhengig av parti, er at man faktisk bryr seg. Bak engasjementet ligger et genuint ønske om å være med å påvirke, og kunne gjøre samfunnet rundt oss bedre.

Er det noe politikken har lært meg så er det at gjennomslag kommer ikke lett, og det kommer ikke raskt. Selv enkle små endringer krever lange prosesser, utredninger og høringer. Selv om min utålmodighet ofte er stor, er jeg glad for at vi har et system som sikrer at endringer som vil påvirke folks liv og hverdag kvalitetssikres, og at de som berøres får uttale seg før endringer settes i verk.

Hvilke ord vi bruker betyr noe. Politikere fra alle partier og på alle forvaltningsnivåer jobber beinhardt hver dag for å gjøre vårt felles samfunn bedre. La oss diskutere uenigheter, prioritere ulikt og kjempe for gjennomslag. Men la oss også ha et ordskifte preget av respekt for hverandre og for den innsatsen hver enkelt legger ned for å representere det norske folk.

Det er ikke sant at politikere ikke bryr seg.

LES MER:

[ Dagrun Eriksen følte seg ferdig med politikk: «Helt til jeg så Geir Lippestad i Debatten» ]

[ Ida Lindtveit Røse (27) blir tidenes yngste statsråd: – Kjell Ingolf kan ha låge skuldrer ]

[ Geir Lippestad: Altfor mange får uføretrygd i 18-årsgave ]

---

Fakta:

---