Verdidebatt

En annerledes familiehøytid

Blir det jul i år også? hører jeg folk spørre. De spør selvsagt ikke om høytiden kommer til å strykes fra kalenderen. Spørsmålet har ikke noe med Jesus å gjøre i det hele tatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heidi Terese Vangen

Metodist og arkivar

Det er nok ikke bildet av Jesus som Guds lam folk har i tankene når de sier at det ikke blir jul uten pinnekjøtt. Man hører det stadig. Riktignok ikke alltid om pinnekjøtt, for andre er det heller svineribbe, risgrøt, eller Grevinnen og hovmesteren på TV lille julaften som ikke kan unnværes. I år trues dessuten julefeiringen av en enda større fiende, nemlig koronarestriksjoner. Ingen av oss vet riktig ennå hvilke regler som vil gjelde når feiringen nærmer seg, om det blir begrensninger på hvor mange som kan samles til selskap, eller om alle de som har tenkt seg hjem til jul får reise.

Blir det jul i år også? hører jeg folk spørre. De spør selvsagt ikke om høytiden kommer til å strykes fra kalenderen. De spør ikke om Gud plutselig vil ombestemme seg og trekke inkarnasjonen tilbake. Spørsmålet har ikke noe med Jesus å gjøre i det hele tatt, eller «the reason for the season» som de sier i USA. Nei, de spør om vi i år også får det som trengs for å skape den helt avgjørende julestemningen.

Feiring av familien

I SIFO-rapporten «Julens mat og måltider», om nordmenns feiring av julehøytiden, var det bare 11 prosent som oppga julebudskapet som det viktigste ved julen. Nå har denne rapporten fra 2006 riktignok rukket å bli noen år gammel, men det er liten grunn for å tro at tallet er høyere i dag. For flertallet av respondentene (71 prosent) var det heller samvær med familien som ble forstått som det sentrale ved julen, og juletradisjonene ble ansett som viktige fordi de styrker tilhørigheten i familien.

Dette gjør meg betenkt. For all del, samvær med familien er flott, det vil jeg understreke! Som sosialt konservativ tror jeg gode og stabile familier er helt avgjørende for både enkeltindividers og samfunnets ve og vel, men som kristen tror jeg heller ikke det er den kjødelige familien som er det sentrale ved julehøytiden. Tvert om er det etableringen av en ny familieforbindelse som er det sentrale, nemlig det at vi gjennom Jesus får bli del av Guds familie som hans elskede barn.

LES OGSÅ: Vil man få lov til å synge «Deilig er jorden» til jul? Nå skal allsangen i norske kirker diskuteres

Kristen jul

Selv insisterer jeg på at når jeg feirer jul, feirer jeg inkarnasjonen: at Gud ble menneske. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke forstår hva som er igjen av høytiden når denne delen utelates, det virker mer som en feiring for feiringens egen skyld. Skal man feire samholdet i familien, kan en tross alt gjøre det når som helst. Det gir ingen mening for meg, men jeg ser imidlertid at det gir mening for andre.

Det er ikke noe poeng for meg å brase inn i folks stue, inn i tradisjonene de elsker, og si at det de holder på med er fullstendig meningsløst. Ikke er det særlig høflig, og ikke tror jeg det bringer flere til en frelsende tro på Jesus Kristus. Slik man nok heller ikke bringer flere til tro ved å bli opphisset over at skolegudstjenester byttes ut med alternative opplegg, eller at offentlige barnehager prioriterer julesanger om nisser fremfor dem om engler.

Julens glede

Misforstå meg rett, det er selvsagt trist at tallet på troende synker. Ikke for statistikkens del, men for hver enkelt det gjelder som hverken har visshet eller erfaring om Guds kjærlighet til sine skapninger. Jeg tror dessuten at vekten på jul som familiehøytid bidrar til at temmelig mange føler seg utenfor under julefeiringen. Mens jul som kristen høytid forteller om en kjærlighet fritt tilgjengelig for alle som ønsker å ta den imot, er familiehøytiden nettopp avgrenset til familien, og der finnes det rikelig med avvik fra de glitrende, glade familiene samlet rundt overdådige matbord i Gilde-reklamer.

Når den kristne fortellingen skyves stadig lenger bak i den kollektive bevissthet, sitter menighetene, familiene og de enkelte troende igjen med et større ansvar enn før for å formidle troen videre, og med den troens fellesskap. Ja, de troendes familie. Det er ikke et samhold som vi, søstre og brødre i Kristus, kan påtvinge andre, men vi kan glede oss over det selv. Og håpe at gleden smitter.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt