Det ­handler om de som ikke har det bra

«Anna»

Tidligere medlem i Brunstad Christian Church

Denne høsten stilte jeg opp som «Anna», en anonym kilde i NRK Brennpunkts dokumentar om Brunstad Christian Church - tidligere kalt Smiths venner. I forbindelse med dokumentaren har det pågått heftige meningsutvekslinger i sosiale medier, mellom medlemmer og tidligere medlemmer. Manges oppfatning er at de som bidrar til denne dokumentaren, er onde krefter som ønsker å ødelegge for menigheten. Det kan ikke stå uimotsagt.

Jeg er ung, og det er ikke altfor lenge siden jeg forlot miljøet. Min intensjon har aldri vært å ta verken Brunstad Christian Church (BCC), ledere eller medlemmer. Jeg gikk inn i dette prosjektet med en regel for meg selv: å svare helt ærlig på alle spørsmål som ble stilt, ut fra min opplevelse av å være i BCC. Det burde jo være greit for alle parter, egentlig. Til tross for at jeg hadde denne klare visjonen, kunne jeg likevel ikke stille opp offentlig. Det gode forholdet jeg heldigvis fortsatt har til min familie er jeg nemlig ikke villig til å ofre. Jeg tør ikke risikere å bli sett på som en motstander, til tross for at det er en viktig sak. For det er en viktig sak!

LES OGSÅ: BCC-medlem: «Det er fortsatt manglende ytringsfrihet blant medlemmene»

Stort dugnadspress

Det handler ikke om de mange medlemmer som trives der og har det bra. Jeg vet det er mange av dem! Jeg vet også av egen erfaring at det er mye som er bra i BCC. De har blant annet en tydelig mening med livet, fantastiske aktivitetstilbud og et sosialt nettverk de fleste bare kan drømme om.

Har lederne i BCC beriket seg selv med menighetens midler? Det er i grunn det samme for meg. Det som ikke er det samme for meg, er det presset som skapes ved store innsamlingsaksjoner, høye utgifter og uendelige dugnadslister.

For min del handler denne dokumentaren om de prosentene som ikke har det så bra. Om de medlemmene som føler et voldsomt stort press, men som ikke tør å verken nevne eller gjøre noe ut av det - for hvis de gjør det risikerer de å miste mye. De mister mesteparten av sitt sosiale liv, sin trygge havn og må finne sin nye identitet, gjerne i voksen alder. Det er ikke bare-bare, det fant jeg ut på den harde måten.

Folk er ufattelig slitne

Det er trist å tenke på venner og familie som har fortalt hvor ufattelig slitne de er, av blant annet dugnad. Det går ut over bachelor, jobb og helse. Men så vil de jo så gjerne være helhjertet med, og ville aldri fortalt andre enn sine aller nærmeste hvor mye det tærer på. Noen kan ikke engang fortelle det til sin egen ektefelle. For alt dette som sliter dem ut er jo for en viktig sak, sant?

Etter at jeg selv forlot BCC kan det virke som at terskelen for å betro seg til meg om at man har det litt vanskelig, er blitt lavere. Jeg er blitt kontaktet av mennesker jeg aldri i livet ville gjettet hadde hatt disse tankene mens jeg fortsatt var innenfor! Det sier vel sitt.

I ulike settinger i BCC har jeg opplevd ansvarlige for ulike prosjekter si: «men dette må vi sørge for at ikke kommer ut offentlig, for det kan lett misforstås som press eller noe negativt om det når media.» Da er det egentlig ikke mer å gjøre enn å dra fram et godt uttrykk: If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, then it probably is a duck.

LES OGSÅ: BCC-medlem: «Etter Brennpunkt-dokumentaren har det haglet med beskyldninger på Facebook. Nå må NRK ta ansvar»

Ansvarsfraskrivelse

Jeg kan forstå behovet for å avfeie andres opplevelser når man selv er av den gjengen som ikke har følt på et press. Jeg kan forstå at det kan føles urettferdig at menigheten blir fremstilt slik den blir - med tanke på tilbakemeldinger fra skole og arbeidsgiver - når en selv har det bra. Jeg sier som Ellen Holth skrev i Vårt Land 17. november: «tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Jeg legger godviljen til og prøver å si til meg selv at de som nå hamrer på tastaturet for å forsvare BCC, rett og slett ikke ser rekkevidden og konsekvensene det som skjer har for det enkelte medlem. Hvordan det kan påvirke både fysisk og psykisk helse. Jeg har jo selv vært på samme sted en gang.

En av kommentarene jeg har lest på Facebook er at jeg, som «Anna», forteller om en medlemsundersøkelse gjort «for mange år siden». Dermed avfeies hele opplevelsen min av saken og denne lille detaljen brukes til å diskreditere det jeg ellers forteller om. I stedet for å ta på alvor at en andel medlemmer ikke opplever det som glansbildet sier, blir det blåst bort.

I en annen, og mye mer alvorlig kommentar, står det at i alle klubber og organisasjoner er det en andel som ikke trives, eller synes ting er for dyrt. Og de kan da vel bare gå et annet sted. Men ærlig talt, å sammenligne BCC med en fotballklubb, er kanskje det største vrøvlet jeg har hørt. Det er ikke bare å forlate en menighet som hevder å ha skjønt kristendom riktig. Du risikerer ikke å miste eller skade relasjonene dine ved å droppe det lokale idrettslaget i den skala du gjør om du forlater BCC. Du mister ikke tilgang på noe som før har definert store deler av troslivet ditt. Noe som er ekstremt viktig for et menneske. Jeg ser på det utsagnet der som ren ansvarsfraskrivelse - i beste fall naivt!

Mitt håp for BCC

De siste årene har jeg sett en endring i hva BCC fokuserer på i den åndelige delen av menighetslivet. Et større fokus på Guds kjærlighet og den grunnleggende delen av evangeliet. Det er en utrolig positiv utvikling! Mitt ønske og håp for BCCs fremtid er mer åpenhet i alle kanaler. Større rom for å ta egne valg. Og ikke minst: muligheten til å delta i dette kristne fellesskapet uten å måtte være ressurssterk på penger, krefter og tid. For var det ikke det Jesus kom for - å gi alle mennesker tilgang på frelse?

Vårt Land kjenner kronikk­forfatterens identitet.

LES MER OM BRENNPUNKTDOKUMENTAREN:

[ BCC-medlem: «NRK gjør det umulig å forsvare seg» ]

[ Vårt Lands sjefredaktør: Påstandene om økonomisk samrøre henger som en møllestein rundt BCC sin hals ]

[ Taust fra Norges kristne råd etter Brennpunkt-dokumentar ]

---

Fakta:

---