«Sannheten står fortsatt på spill i USA»

Silje Kvamme Bjørndal

Generalsekretær i Areopagos

Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte professoren med peiling på Bibelen forklare hvorfor barnedåp også kan begrunnes og anerkjennes ut fra oppriktig ønske om å følge Jesus og kristen lære. Jeg hadde pugget bibelversene til forsvar for baptistisk dåp, men jeg hadde aldri møtt noen som på en ordentlig måte begrunnet sin «vranglære». I møte med den andres overbevisning ble jeg utfordret til å utvide hva jeg holdt for å være sant.

Silje Kvamme Bjørndal er generalsekretær i Areopagos. 

Postfaktuelle villfarelse

Oxford Dictionaries kåret for en tid tilbake «post-truth» til årets ord. «Post-sannhet» er i økende grad beskrivende for hvordan den offentlige samtalen føres.

Selv om Trump taper valget, har hans polariserende utsagn og utstrakte bruk av falske nyheter satt spor som ikke lar seg fjerne av et valgnederlag. Allerede ser vi at konspirasjonsteorier om valgfusk sprer seg – slik konspirasjoner angående klimakrisen, koronapandemien og mennesker på flukt også sprer seg i rekordfart, takket være den moderne informasjonsteknologien. I stedet for at fakta og sannhet utfordrer oss, låser vi døren fra innsiden av våre ekkokamre. Sosiologien bruker diagnosen «postfaktasamfunnet» på denne utviklingen.

Et samfunn som ikke bryr seg om hva som er sant, står i fare for å fryse fast i polariserte posisjoner. Ikke bare i politikken, men også mellom ulike livssynsgrupper – ja, til og med mellom fløyer innenfor samme trosretning – kan oppgivelsen av en oppriktig søken etter sannhet skape skiller som vanskelig lar seg rive ned.

Eneste vei ut av den postfaktuelle villfarelsen er at vi børster støvet av de slitesterke begrepene «sannhet», «respekt» og «dialog». Hva jeg holder for sant avhenger av hva jeg ser. Begrepet «respekt» har latinsk opphav, og betyr «å se en gang til». Dialogen forutsetter imidlertid at vi har noe reelt å snakke sammen om, at noe står på spill og at vi dypest sett mener noe er mer sant enn noe annet. Dialogen glatter ikke over konflikter eller forskjeller, men kan effektivt ta livet av falske fiendebilder og misforståelser. Dermed åpnes et større rom for sannheten fordi jeg får øye på mer av den.

LES OGSÅ: «Valgkampen i USA har manifestert en urovekkende trend: Demokratiet er på vikende front»

Møtet med Den andre

Helt siden Paulus hevet stemmen sin i Aten, foran Areopagos-rådet, har den kristne kirken praktisert dialog. Det er ikke mulig å være en troverdig budbringer, om man ikke samtidig lytter til og forstår dem man snakker med. Å forstå innebærer å utsette seg for påvirkning. Overalt hvor det kristne budskapet har blitt formidlet, har det måttet iføre seg en ny språk- og kulturdrakt. Misjon har alltid hatt en dialogisk kjerne. Men kirken har i ulik grad anerkjent menneskers søken etter sannhet og mening utenfor den kristne troens rammer.

Den norske misjonæren Karl Ludvig Reichelt oppdaget at Guds spor og sannhet var å finne i Kina, da han kom dit for om lag 100 år siden. Siden den gang har Buddhistmisjonen, som senere fikk navnet Areopagos, søkt sannhet gjennom samtalen og møtet med Den andre. Fortsatt er kirkens tro på den treenige Gud en bærende grunntanke for vårt dialogarbeid. Hvordan kan denne praksisen utvikles og utvides i møte med vår tids utfordringer?

Søke sannhet sammen

Vi trenger samtaler som krysser mer enn religiøse skillelinjer. Flere parter må samles rundt bordet, som representerer både religiøs og ikke-religiøs bredde, og vi trenger å snakke sammen om viktige verdispørsmål fra ulike sfærer: Akademikere, sivilsamfunn, politikere og media trenger å søke sannhet sammen. Nye samtalepartnere rundt nye bord vil være avgjørende for fremtidens dialogarbeid.

Vi vil også trenge flere og nye plattformer. I tillegg til de digitale mulighetene for utvidet samhandling, trenger vi nye rom, scener og uttrykk som kan bidra til at vi klarer «å se en gang til» - og dermed få øye på deler av sannheten som tidligere har vært utenfor synsfeltet vårt. Kunsten er et slikt rom, som ordløst kan avdekke sannhet og bringe ulike menneskelige erfaringer sammen. Kunnskap er også en viktig plattform. Han som viste meg verdien av barnedåp, la på bordet kunnskap som bygget bro mellom oss. Jeg mistet ikke det jeg selv holder for sant, men så at sannheten kunne romme mer enn jeg trodde.

Spenningsfeltet

Gjennom å utvide og utvikle vår dialogiske praksis kan det være mulig å nå frem til nye posisjoner. For vi vet jo at det er mye mellom liberal og konservativ, og mange ståsted mellom ytterkantene på høyre- og venstresiden. De aller fleste av oss står i et spenningsfelt mellom vår egen kjente stammekultur og møtet med den andre og det som er fremmed for oss. Først når vi våger å søke sannheten der hvor vi ikke forventet å finne den, kan vi bygge broer mellom det som fremstod som fiendtlige motsetninger.

LES MER OM OFFENTLIG ORDSKIFTE:

[ «Norske muslimer tåler religionskritikk, men den må være saklig» ]

[ Presidentdebatten: «Erna Solberg ville blitt hentet av noen i hvit frakk hvis hun hadde oppført seg slik» ]

[ Vebjørn Horsfjord: «Fredrik Solvang gjorde lite for å skape en opplysende samtale» ]

---

Fakta:

---