02 December 2020



Verdidebatt

Elsk den fremmede

Migranter i Norge møter et  rikt  og velorganisert samfunn som  tidvis oppleves  lite  tilgjengelig . Det kristne fellesskapet er en unik integreringsarena som kan løse noen av disse utfordringene.

Kristin Stordal, Frelsesarmeen  og medarrangører av rettferdskonferansen

Lemma Desta, Norges Kristne Råd og medarrangører av rettferdskonferansen

Daglig får vi nyhetsoppdateringer om utenforskap og ensomhet, men de fleste av oss tenker at vi ikke har tid og krefter til å gjøre noe med denne nøden. Samtidig vet vi at  vi er  kalt til å  vise Guds kjærlighet i praksis til våre medmennesker.

Vi tror menigheter  og kristne organisasjoner besitter viktige nøkler til integrering, både ved å tilrettelegge for fellesskap, og  gjennom  arbeid som  kan påvirke og endre  de  strukturene  som holder mennesker  utenfor.

I møte med det ukjente

Migranter i Norge møter et  rikt  og velorganisert samfunn som  tidvis oppleves  lite  tilgjengelig  for  nye innbyggere. Håpet om en ny fremtid med arbeid og varig inntekt er en sterk drivkraft, men for mange oppleves veien dit nesten uoverkommelig. Normene, strukturene og sammenhengene som er vevd inn i livene våre, er koder som må knekkes, men de må oppdages og læres gjennom relasjoner.

Språk  og kommunikasjon er også en stor barriere til en god hverdag i nytt land. I Frelsesarmeen har vi møtt desperate mennesker som tar seg småjobber før de er gode i norsk, for eksempel småvikariater, vaskejobber, bilvask og lignende. De blir da svært sårbare både fordi de jobber i lavinntektsbransjer og fordi de stadig må bytte jobb og innimellom ha dagpenger fra NAV. Samtidig blir de mindre attraktive i jobbmarkedet fordi de selv etter mange år i Norge kan svært dårlig norsk.

Velferdsstaten løser mye, men kan noen ganger  også  bli en hindring i seg selv.Mange har erfart at de stopper opp i NAV-systemet. Det gjør noe med selvtilliten å være avhengig av NAV, og misforståelser i kommunikasjonen har mang en gang ført til at saksbehandler gjør feil. Derfor kan noe så enkelt som å  få  hjelp til å  forstå brev fra NAV, utgjøre en stor forskjell. Å være et medmenneske koster så lite, men for andre kan det bety en hel verden.

LES OGSÅ: DEBATT: «Å legge integreringsarbeidet av flyktninger over på privatpersoner er direkte uansvarlig»

Er vi villige til å la oss utfordre? 

Gjestfrihet,  filo xenia,  betyr «kjærlighet til den fremmede». Mange innvandrere har med seg en kultur med mye større gjestfrihet, der storfamilie, menighet og lokalsamfunn er mye tettere sammenvevd enn vi er vant til i Norge.  Dette mangfoldet  har potensial til å utfordre nordmenn, om vi er villige til å være mer åpne, og utvide vår definisjon av fellesskap.

Gjestfrihet  kan skape møtepunkter hvor vi er både  givere og  mottakere. Men er vi villige til å la oss utfordre? Vi  er overbevist om at  lokalmenighetene har en unik posisjon til å legge til rette for slike fellesskap. Kanskje kan dette også være en medisin mot ensomhetsbølgen som rir landet vårt?

Tør vi våge oss på vennskap? 

Å  arbeide for å  utjevne  vilkårene og mulighetene  til å  forsørge seg selv  er viktige momenter i kampen for rettferdighet. Først når man får innpass i arbeidslivet, får man selvstendig fotfeste og mulighet til å bygge en framtid.  Her kan vi ikke skyve problemene over på velferdsstaten, vi må ta et aktivt medmenneskelig ansvar.

Vi har midler til å ta imot mange flere, men hvordan kan vi tilrettelegge for det som blir bærekraftig på lang sikt? Folk trenger  jobb, men nettverk er ofte veien dit.  Våre nye landsmenn får fysiske behov møtt, men er ofte ensomme i et fremmed land.  Er vi villige, ikke bare til å dele av oljemillionene våre, men  også investere tid, ta initiativ, vise engasjement og kanskje til og med våge oss på vennskap?

Ved å tilrettelegge for fellesskap kan vi bryte ned kulturelle fordommer  – begge veier –  og vennskap kan oppstå til gjensidig berikelse. Dette er lettere sagt enn gjort, men det er mulig.  Normer må utfordres og vi må være villige til å forlate komfortsonen. Bibelsk  gjestfrihet  gjenspeiler  Guds kjærlighet og  innebærer at alle er  velkomne.  I en travel hverdag med tidsklemma, kan det å invitere hjem være et stort steg, særlig nå under korona-perioden. Gode  arenaer gjennom menighets- og organisasjonsliv kan derimot løse denne utfordringen.

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan samle kristne, mener lederen av den britiske grenen av Rettferdskonferansen

Det kristne fellesskapet - en unik integreringsarena 

I kirkene forenes ulikheter i fellesskapet man har i Kristus. Gudstjenester er i så måte en viktig arena, men også mange andre typer aktiviteter og samlinger. Kristi kropp er mer enn en klisjé, det er et bilde på et unikt fellesskap.  Alle lemmer henger sammen på kroppen, de hører sammen og gir hverandre mening. Når alle lemmer er i funksjon, fungerer kroppen.  Dette er en del av Guds rike på jord.

Jesus lærte oss å be om at Guds vilje skal «skje på jorden som i himmelen».  Vi er Hans aktører for at det skal skje. Han  gav oss ett bud –  å  elske hverandre slik han har elsket oss (Joh. 13, 26). La oss forløse mer søskenkjærlighet til våre medmennesker og la den få gode konsekvenser i hverdagen, så vi ikke skaper fremmedfrykt, men heller forløser en ekte og praktisk «kjærlighet til den fremmede».

Rettferdskonferansen løfter  frem  denne  kampen for  rettferdighet  –  i møte mellom mennesker.

LES MER:

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt