Verdidebatt

Tro som trøst for sårbare?

Har religiøs oppslutning sammenheng med erfaringer av utsatthet og utrygghet? Mye tyder på det.

Stålsett-utvalgets visjon om det livssynsåpne samfunn blir nå politisk doktrine. Da er det ok at regjeringen konkluderer annerledes i mange enkeltspørsmål, mener Sturla Stålsett.

Sturla J. Stålsett

Professor, MF Vitenskapelig høyskole

Folks oppslutning om kirkelige handlinger i nasjonale krisetider, enten det er 2. verdenskrig eller 22. juli, kan gi gjenklang i mange personlige vitnesbyrd om at troen ble viktig når livet fortonet seg mørkt. Forskerne Ronald Inglehart og Pippa Norris har gjennom omfattende globale og kvantitative studier utfordret den klassiske sekulariseringstesen (se boken Sacred and Secular, 2. utg., 2011). Oppslutningen om religiøs praksis svekkes ikke på grunn av økende modernisering, hevder de. Nøkkelfaktoren er heller graden av menneskelig sikkerhet. Der erfaringer av grunnleggende trygghet for velferd, liv og helse styrkes, ser det ut som religiøs oppslutning svekkes. Og motsatt: Der mennesker opplever økende grad av vold, sykdom eller eksistensiell utrygghet, blir religion viktigere.

LES OGSÅ: Gudstro synker fordi folk har det bedre, mener Harald Eia. Professor er uenig

Motviljen mot å la seg telle

Fra én side sett burde dette være ukontroversielt. Det samstemmer med mange folkekirkelige diakoners og institusjonspresters sjelesørgeriske erfaring. Det bekreftes i grove trekk ved et raskt blikk på religiøsitetens utbredelse og vekst globalt. Hvorfor vekker det da tilsynelatende irritasjon i religiøse kretser; en motvilje mot å la seg telle, som Lars Laird Iversen kaller det (06.10.20), og Trond Bakkevig og andre før ham, langt på vei bekrefter (08.10.20)?

Noen grunner er gode: Det er vanskelig å bestemme hva som skal være kriterier for «religiøsitet». Er det bestemte trosforestillinger? Er det bestemte praksiser? Er det den høylydte bekjennelsen eller den lavmælte og beskjedne bevisstheten om tilhørighet det «egentlig» handler om? Hva slags definisjon av religiøsitet som legges til grunn, for eksempel om hovedvekten legges på en substansiell forståelse (hva religion «er»), eller funksjonell (hva religion «gjør»), kan få store utslag for undersøkelsens resultater.

Reduksjonisme

Men en enda viktigere, og mer problematisk, grunn til ubehaget med en slik påpekning av sammenhengen mellom religiøsitetens oppslutning og livserfaringer av utsatthet, tror jeg er denne: Ikke sjelden gjøres denne påvisningen av sammenheng til en reduksjonistisk forklaringsmodell, mellom eller på linjene i sosiologisk litteratur. Religion er trøst, og intet mer enn det. Dette kalles gjerne deprivasjonsteorier. I bakgrunnen klinger kanskje også en viss, bevisst eller ubevisst, konvensjonell avvisning av sårbarheten, eller til og med en kald gjenklang av det idéhistorikeren Harald Ofstad en gang kalte forakt for svakhet?

Feilslått forsvarsstrategi

Denne reduksjonismen utløser et instinktivt forsvar: Vi religiøse skal ha oss frabedt at vi tror på Gud fordi vi har det vanskeligere, eller er mer sårbare eller svake enn andre.

Det er jo selvsagt helt rett, på flere nivåer: Alle lever sårbare liv. Det hører med til den menneskelige livsvilkår. Dessuten, erfaring av motgang og lidelse kan for mange føre til at de forlater gudstroen. Og religiøs tro springer også ut av positiv livserfaring: Glede, takknemlighet, overflod.

Samtidig mener jeg denne forsvarsstrategien på vegne av religiøsiteten er feilslått. Ikke bare synes den påpekte sammenhengen mellom sekularitet og grad av menneskelig trygghet overbevisende ut fra tall og statistikk, så vel som profesjonell og personlig erfaring. Den er også i dyp samklang med mange religioners særskilte tematisering av nettopp menneskelivets erfaringer av risiko, savn og skjørhet.

LES OGSÅ: «Eias løsning på hvorfor nordmenn ikke tror på Gud er er litt som sosiologiens svar på insta-kaffe»

Sårbarhet som gudsnærvær

Det gjelder ikke minst den kristne troen. Fra klagesalmene og profetene via Bergprekenen til korsfestelsen gjøres fattigdom, marginalisering, forfølgelse og menneskelig sårbarhet til fortettede steder for erfaringen av Guds nærvær. Det er ikke tilfeldig at hele det globale kirkefellesskapet, også her hjemme, i nyere tid har blitt fornyet og styrket ved en sterkere solidaritet med og lydhørhet overfor erfaringene fra fattige trossøsken i sør. Her er det mer styrke enn trøst som formidles.

Hverken Harald Eia, Pippa & Norris eller andre samfunnsvitere kan gjennom sine teorier bestemme hvorvidt eller i hvilken grad folks grunner til å vende seg til religionen i krisetider er berettigede eller ikke. I høyden vil de kunne beskrive og analysere hvilke grunner mennesker oppgir for å praktisere eller ikke praktisere religion. Det hører normalt teologien til å stille de eksistensielle og normative spørsmålene knyttet til hvilke ressurser ulike religiøse uttrykk eller praksiser gir til å håndtere livs- og samfunnskriser, og hvordan de i tilfelle gjør det.

Dette er da også en presserende teologisk oppgave, slik jeg ser det. Den bør ikke tildekkes ved en motstand mot å «la seg telle» blant sårbare, eller fattige og fortvilede.

Hva slags religiøsitet?

For selv om religiøsitetens betydning øker i mørketider, betyr det ikke at all religiøsitet bringer lys. Destruktive religiøsitetsformer, som voldelig fundamentalisme eller virkelighetsfornektende og forførende herlighetsteologi, blomstrer også i urolige tider.

Så kan det innvendes at religiøsitetens eventuelle sannhet ikke avgjøres ut fra dens virkning. Nei, ikke alene. Men innen en kristen forståelsesramme er evangeliet «godt nytt for fattige». Da er ikke menneskers erfaringer av troens betydning i møte med utsatthet og sårbarhet irrelevant.

Tvert imot, i disse erfaringene kan en finne tegn på både sårbarhetens og religiøsitetens ofte skjulte styrke, i egen tro, så vel som i andres.

LES MER:

Harald Eia var sterkt kritisk til religion. Så begynte han på universitetet

Elise Kruse: «Tanken om at mennesker velger å tro fordi livet er vanskelig, forteller mest om dem som ikke tror»

Det er vanskelig å måle tro, mener forsker

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt