Er forkynnelsesfriheten i fare?

Regjeringens forslag om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 har vakt protester i noen miljøer. Spesielt i kristne trossamfunn og organisasjoner er det en voksende uro over hva en slik lovendring vil innebære for både ytrings- og trosfriheten. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ønsker på sin side lovendringen velkommen, og hevder at innvendingene mot den bygger på konstruerte problemstillinger (Dagen 25. september). Men frykten for utvidelsen av denne straffebestemmelsen er langt fra uberettiget.

På 1970-tallet var det flere som uttrykte bekymring for konsekvensene for ytringsfriheten av å gi vern til homofile og bifile etter § 135 a (den tidligere versjonen av § 185). Straffelovkommisjonen var delt i to. Den nyutdannede høyesterettsadvokaten Else Bugge Fougner og psykiateren Berthold Grünfeld var for å utvide paragrafen i denne retningen. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal og professor dr. juris. og nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs, var mot at homofile og bifile skulle tildeles et særskilt strafferettslig vern. I 1981 vedtok Stortinget å innlemme «homofil legning eller leveform» i § 135 a.

I 1983 falt den første dommen for «hatefulle ytringer» rettet mot homofile, og året etter ble den opprettholdt av Høyesterett. Det var Hans Bratterud, pastor i Oslo fullevangeliske kirke, som ble dømt for ytringer fremsatt i hans faste radioprogram. Bratterud ble blant annet dømt for følgende uttalelser: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.»