Verdidebatt

Still krav til presters faglighet

Prester i Den norske kirke forvalter kirkens tro og lære på vegne av fellesskapet. Spørsmålet bør derfor ikke primært være hva prester mener, men hvordan de begrunner utspillene sine.

Halvard 
Johannessen

Førsteamanuensis i praktisk teologi, UiO

Flere prester har i den siste tiden fått medienes oppmerksomhet etter det som oppleves som kontroversiell fremferd. Det har dreid seg om å avstå fra nattverdfellesskap med ordinerte kvinner, om å fordømme homofili i konfirmasjonsprekener, om å hevde at prester er forpliktet på Bibelen forstått som Guds «evige og uforanderlige» ord.

Medieoppmerksomheten har på den ene siden resultert i et uheldig personfokus og hva noen karakteriserer som «heksejakt». På den andre siden har det avfødt en mer saksorientert diskusjon som primært har dreid seg om hva prester har lov til å mene og ikke. Hva man dermed overser er spørsmålet om presters faglighet.

Et nødvendig spørsmål

De nevnte sakene berører ikke bare personlige overbevisninger, de dreier seg om teologifaglige temaer som embetssyn, samlivsetikk og bibelsyn. Gjennom ordinasjonen er prester betrodd fortolkningsmakt på vegne av fellesskapet i spørsmål som dette.

De er utdannet og skikket til å forvalte en slik myndighet på en god og tjenlig måte for kirken, og det innebærer også å kunne stå til rette for den. Spørsmålet bør etter mitt syn derfor ikke primært være hva prester mener, heller ikke hva prester har lov til å mene, men hvordan de kan begrunne utspillene sine og med hvilken hensikt.

LES OGSÅ: Soknepresten advarte konfirmanter mot homofili, abort og kjønnsskifte. Slik svarer han på kritikken

Prestetjenestens mandat

I to av de aktuelle sakene begrunner prestene sine utspill med at de er forpliktet på Bibelens «evige og uforanderlige ord». Hvordan begrunnes en slik embetsteologi? Ifølge Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er prestetjenesten innsatt for å forkynne evangeliet om Guds ubetingede aksept av det ufullkomne mennesket, i den hensikt at mennesker kan komme til tro (CA 4 og 5).

Det er ikke det samme som å forkynne enhver ordningsmessig og moralsk påstand i Bibelen simpelthen fordi den står der.

Videre kan man spørre seg hvordan bibelsynet som legges til grunn forholder seg til et konvensjonelt luthersk bibelsyn, hvor åpenbaringens vitnesbyrd (Skriften alene) forstås i lys av åpenbaringens sak (Kristus alene)? Kan dessuten en «evig og uforanderlig» Bibel ha en århundrelang tilblivelseshistorie, en omdiskutert kanon og grunntekster som revideres etter funn av nye papyrusfragmenter?

For prester angår disse spørsmålene mer enn personlig tro. Det angår en etterrettelighet, teologisk faglighet og sakkunnskaper som skal sikre representativitet og troverdighet.

LES OGSÅ: Mikael Bruun: Grunnen til at vi har landet på et nei til kvinners prestetjeneste har dyptgående årsaker

Tro forutsetter troverdighet

Prestetjenestens mandat er å sikre evangeliets frie løp. Prester har det til felles med andre profesjoner, at de kan vanskelig gjøre jobben sin for fellesskapet dersom de ikke har, eller mister, fellesskapets tillit. Tro forutsetter troverdighet.

Troverdighet er noe man må gjøre seg fortjent til. Denne oppgaven blir viktigere og vanskeligere i takt med økende sekularisering og synkende allmennkunnskap om kristendom, og fordrer økende evne til å oversette.

Å gå ut mot kvinnelige prester i media, eller å fordømme homofilt samliv overfor konfirmanter, har en omkostning på dette punktet. Selv om de aktuelle sakene ikke er representative, farger de likevel offentlighetens oppfatning av prester og bidrar til fremmedgjøring.

Uavhengig av hva prester har lov til å mene eller ikke, må man spørre seg: er dette klok profesjonsetikk? Tjener det prestetjenestens hensikt, eller bidrar det til å undergrave den? Formidler det kirkens grunnleggende etikk og menneskesyn? Legger det til rette for gode relasjoner til kolleger og medlemmer? Dette er spørsmål som ikke bare angår presters personlige tro, det angår deres profesjonsutøvelse.

Med frihet følger ansvar

Disse spørsmålene bør ikke først og fremst rettes til noen få enkeltstående prester med kontroversielle ytringer. De berører potensielt også instansene som kvalitetssikrer presters faglighet, biskopene og den sektoren jeg selv er del av, teologiske læresteder.

Er kunnskapsformidlingen om luthersk pastoralteologi, som jeg selv underviser i, god nok? Gis kommende prester tilstrekkelig kunnskap om ulike typer bibelsyn, og hvordan ivaretas profesjonsetikken? Hvor godt sikres denne typen faglighet på de alternative veiene til prestetjeneste? For biskopenes del, er det noe man kan gjøre med måten veiledning og tilsyn utøves på?

Prester i Den norske kirke forvalter kirkens tro og lære på vegne av fellesskapet. Med det følger frihet, fortolkningsmakt, og rom for meningsmangfold. Med friheten følger også ansvar for kirkelig representativitet, faglig etterrettelighet og profesjonsetisk standard. Det faglige rommet er ikke uten tak og vegger. I mellomrommet mellom hensynet til presters samvittighetsfrihet og deres juridiske forpliktelser, ligger spørsmålet om god faglighet og klok profesjonsutøvelse. Det er et rom det kan være tjenlig å utforske videre.

LES MER:

Veslemøy Østrem: «Det er ikke for å overholde enmetersregelen at disse prestene krever å få distansere seg fra kvinnelige kollegaer»

Leder i Presteforeningen: Man kan ikke reservere seg mot liturgisk fellesskap

Geir Hellemo: – Urimelig å kalle kirkens sosiale engasjement for uttrykk for politisk venstrevridning

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt