«Fra utenforskap til eierskap?»
I den pågående samtalen om frivillighet her i Vårt Land sine spalter, spør Eleni Maria Stene den 28.9.2020 om profesjonene, de ansatte, i kirken er med på å hindre frivilligheten i kirken. Eller med hennes egne ord: «Har DNK og andre større ideelle organisasjonar blitt så profesjonaliserte at dei frivillige slit med å finne sin plass»? Det er et godt spørsmål, men svaret på spørsmålet er nok litt mer sammensatt enn et ja eller et nei.
Samtidig er spørsmålet Eleni Maria Stene stiller viktig. For kirken vil nok kunne slite ytterligere om ikke vi ikke tar frivilligheten på dypeste alvor og slippes den løs i enda større grad – også hos oss. Men kanskje spørsmålet om frivillighet ikke handler så mye om hvem som skal gjøre hva, men i hvilken grad kirken - hvordan fellesskapene våre - evner å romme og tåle ulikheter? For frivillighet kan også handle om å kunne gå sammen – til tross for ulikheter både i evner, anlegg og grad av tro og tilhørighet.
Samtidig er det ikke spørsmålet om kirken bør ta denne samtalen. Dette er en samtale vi må ta. For Den norske kirke ville endret karakter og blitt svekket til det ugjenkjennelige uten frivillig innsats.
Frivillighet står sentralt i menighetsrådenes arbeid for «å vekke og nære det kristelige liv». Det styrker folkekirken som tjenende og åpen. Både plan for diakoni, trosopplæringsreformen, kulturarbeid og gudstjenestereformen forutsetter frivillig arbeid og involvering. Frivillighet er derfor en nøkkelfaktor for å oppnå kirkelige mål. Kirken har oppgaver nok til et bredt spekter av frivillige. Spørsmålet er derfor hvordan vi kan realisere dette? Kan hende det rett og slett handler om måten vi inviterer, inkluderer og involverer mennesker på?
Bestill abonnement her
KJØP
