Partier i kirken – ulovlig, umulig eller det normale?

I løpet av de siste dagene er det kommet tre utspill som gjør det naturlig å reise dette spørsmålet: To sentrale aktører går mot partier, Kirkerådet går inn for det, men er upresise sin saksfremstilling.

Publisert Sist oppdatert

I et intervju med Vårt Land 21.9. sier Erling Birkedal at han er «… grunnleggende kritisk til en partidannelse som en demokratisk modell for Kirkemøtet og bispedømmerådene». To dager senere skriver Markus Westermoen på Verdidebatt: «Personlig er jeg mot å ha partier innen kirken … .» Disse er ingen hvem-som-helster: Birkedal stiller som kandidat til ledervervet i Kirkerådet; Westermoen tapte en loddtrekning om å bli leder i bispedømmerådet i Agder.

Jeg har stilt Birkedal dette spørsmålet før, uten å få svar; nå bør også Westermoen svare: Vil man gjøre det ulovlig eller umulig å ha partier i kirken? Mer presist: Vil man foreslå å oppheve bestemmelsen om at det kan stilles alternative lister, eller vil man begrense seg til det Kirkerådets administrasjon la opp til i 2012, at det måtte stilles så skyhøye krav til antall underskrifter, at den gruppering man da fryktet, Åpen kirkegruppe, ikke ville ha sjanser til å stille?

Det er ikke uten betydning at Birkedal har et uryddig rulleblad hva angår kirkelige valg. Ved forrige valg var han en hovedaktør da nominasjonskomiteenes lister i bl a Borg ønsket å bytte navn lenge etter at fristen for den slags var utløpt, og fikk gjennomslag for det i det konservative flertallet i Kirkerådets arbeidsutvalg. Å initiere en navneendring på et så sent tidspunkt er uakseptabelt.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

Powered by Labrador CMS