Verdidebatt

Huset med de åpne dørene

Det åndelige klimaet polariseres – ungdom og småbarnsfamilier foretrekker de radikale forsamlingene. Kan det handle om at folkekirkens selvforståelse er kraftig forskjøvet?

Vidar Mæland Bakke

Prest og forfatter

Jeg vokste opp som prestesønn i ei bygd på Nordvestlandet. Klokka ti på søndag formiddag gikk jeg på Indremisjonens søndagsskole. Klokka elleve fulgte jeg resten av familien i kirka. Tirsdag var det speider'n på menighetshuset og torsdag var det øvelse i Misjonssambandets Unge Røster-kor. Som tenåring begynte jeg i Tensing. En ramme av inkluderende folkekirkelighet, holdt levende av lavkirkelig grasrotarbeid. Ingen idyll, men en bakgrunn som gjør at jeg kjenner meg hjemme i ulike sammenhenger. Det fantes nok teologiske spenninger. Likevel var det en slags gjensidig forståelse av at de ulike miljøene utfylte hverandre, og dørene var åpne.

En uvant minoritetssituasjon

I dag skjer en økende polarisering i det åndelige klimaet landet over. Bedehusene blir i praksis selvstendige forsamlinger. Ikke sjelden er det ungdom i tjueårene og engasjerte småbarnsfamilier som foretrekker de mer radikale forsamlingene, hvis de ikke dropper helt ut av kirkelig sammenheng. Kan det handle om at tyngdepunktet i folkekirkens selvforståelse er kraftig forskjøvet de senere år, i takt med et samfunn i rask endring?

Den norske kirke er uvant med å være i en minoritetssituasjon, men i realiteten er vi der allerede. Læringskurven er bratt. Hva må vi lære? Jeg tror vi må gjenoppdage hva det innebærer å være en motkulturbevegelse. I en slik identitet ser jeg Kristuslikhet. Da må vi våge å sprenge oss ut av det Magnus Malm kaller for «kirkens anti-fundamentalistiske fangenskap». Vi må slutte å tone ned alle sannhetskravene og utfordringene som på noe vis avviker fra mainstream.

LES OGSÅ: Halvor Moxnes: Folkekirken må forske på religion i folket!

Et hus med et solid fundament

Jeg elsker Folkekirkens visjon om å være bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende. Ingen kan ta monopol på ett av disse ordene. De kan heller ikke spilles ut mot hverandre, for det ene ordet mister sin kraft uten de andre. Det er likevel ikke tilfeldig at ordet «bekjennende» står først. Huset med de åpne dørene er avhengig av et solid fundament for å møte framtiden. Et slikt hus vil jeg være med og bygge. Håper det fortsatt vil være rom for meg.

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt