Vi begynner ofte i feil ende

Sofie Braut skriver, i en kronikk i Vårt Land 7. september, om kunnskapsløshet i teologiske og trosrelaterte debatter. Det stilles ikke de samme kravene som på andre arenaer. Deltakerne i samtalen har ikke nødvendigvis samme forståelse av kirke og tro, det er som om den kristne tro er en inkonsistent, subjektiv filosofi som er åpen for revisjon og diskusjon.

Sannheten er at klassisk kristendom ikke er åpen for fornyelse i sentrale lærespørsmål. Helt frem til nyere tider, har den historiske kirken vært samlet rundt en rekke dogmer og bekjennelser. Bibelen, sammen med kirkefedrene og kirkens bekjennelsesskrifter, legger frem en systematisk teologi som er både konsistent og troverdig.

Jeg tror internett har gitt oss en illusjon av at vi alle sammen vet nok om det meste til å uttale oss. Legg til moderne kristne bevegelser som ønsker å løsrive seg fra tradisjon og historie for å finne sine egne veier, og du har en smørje av usammenhengende refleksjoner og meninger som kan kalles «personlig tro». Vi sitter gjerne i et vakuum og leser Bibelen utenfor kontekst eller ber, og forsøker å finne ut av ting selv. Dette er helt greit. Men som Braut påpeker; det er ikke alle disse innfallene som kan tilskrives den kristne tro.