Ironisk ekstremisme

Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborg deler i Vårt Land en alvorlig bekymringsmelding på egne vegne. De er redde for å havne på presteskapets B-lag. Grunnen er Mikael Bruun og hans likesinnede. Spesielt alvorlig ser de fremtidige prestene på det faktum at Bruun får støtte av 45 av deres kommende kollegaer. Det skulle nok ideelt sett vært færre, helst ingen kan det se ut til.

Studentprestene hevder at de utgjør mindretallet ettersom bare 36% av prestene i Dnk og langt færre i den verdensvide kirke er kvinnelige. Men det er jo ikke dette eller kirken på verdensbasis dette handler om. Dette handler om embetsteologi i den norske kirke. Tror virkelig Anne Guro, Eva og Frida at det bare er kvinnene i Dnk som anerkjenner deres prestekall? Tror de virkelig at Bruun representerer majoriteten i denne saken? Jeg kan berolige de bekymrede fornærmede med at et overveldende flertall av prestene bestående av kvinner og menn støtter opp om kvinners prestekall. Grette, Stien og Strøyer har alle biskopene på deres side, alle politikerne, hele pressen og hele folket. De hardt prøvede studentprester vil bli ønsket varmt velkommen i en kirke som selv kaller seg en folkekirke og følgelig defineres av folket. Det er ingenting som tilsier at frykten for at de ikke skal bli tatt i mot med åpne armer er reell, snarere tvert imot. Mens Anne Guro, Eva og Frida har hele Norge i ryggen, har Bruun og hans meningsfeller bare deres egen overbevisning, men hva betyr egentlig det i dagens kirkesituasjon?

Studentprestene gjør ingen forsøk på å begrunne sitt teologiske ståsted ut fra den Hellige skrift slik Bruun har gjort i et av sine innlegg. Studentprestenes desperasjon etter minoritetsrollen har en naturlig forklaring. Det er her nøkkelen til makt ligger i våre dager kan det se ut til. Studentprestene tyr til Marxistisk argumentasjon, retorikk og terminologi og ikke bibelsk. Her gjelder det for enhver pris å tilrive seg offerrollen og minoritetsidentiteten. Om man lykkes her blir det lett å vise hvem som er den undertrykte og hvem som er undertrykkeren. At man i dette forsøket blir nødt til å male et bilde av virkeligheten som minner om Prøysens Bakvendtland er ikke så nøye. Studentprestenes argumentasjon er et uttrykk for at offer/minoritet retorikken har full forkjørsrett og samtalen om hva som er sant og rett må vike. Vikeplikten som de selv er så opptatt av å tilrive seg er i realiteten en ukrenkelig forkjørsrett.