Ytringsfrihet og koranskjending. Noen eksistensielle refleksjoner.

Frihet er universelt anerkjent som et av de mest verdifulle godene i menneskelivet. Likevel erfarer vi at frihet er en krevende størrelse å håndtere i en stadig mer globalisert verden. Noen anser frihet som et ubetinget gode. Mens andre forfekter at friheten bør balanseres med mot andre goder. I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser.

Moralsk problematisk men ikke kriminelt

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Men bør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs nylige koranskjending i Oslo)? Hva slags samfunnsklima er slike ytringer med på å skape i Norge i en tid hvor verdenssivilisasjonene står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og i en tid hvor det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet? Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).