Omvendt kristen

Etter snart fem år på trosveien, har jeg lært og erfart en del om det kristne livet. Læringskurven har vært bratt om et liv jeg kjente lite til fra før. Gode samtaler, varme møter og gudstjenesteliv har økt min forståelse for tro og åndelige relasjoner, og kristendom er i ferd med å bli ett av mine sterkeste fag. Gjennom denne tiden har jeg møtt mange mennesker med en lang og trofast tro, en tro som jeg på mange måter bare kan beundre, til og med misunne. En tro som har gått i arv fra foreldre til barn, noe som gjenspeiler seg både i yrkesvalg og engasjement. Prester har fått prestesønner og -døtre, mens andre familiemedlemmer har engasjement eller arbeid i kristne organisasjoner. Familie, slekt og venner er bundet sammen i et nett av kontakter og relasjoner innad og på tvers av menigheter, og alt bygger på en felles tro og en felles forståelse av et budskap. Et budskap alle er trygge på og som kom inn allerede fra små barnsben av.

Mitt utgangspunkt er helt annerledes, og jeg tenker ofte at jeg er en omvendt kristen. Ikke fordi jeg valgte å bli en kristen via en konkret og planlagt omvendelse midt i livet, men heller i den forstand at jeg ble omvendt før jeg rakk å bli ordentlig kjent med troen og budskapet. Ordet omvendelse handler om å begynne å tro eller bekjenne seg til en religion, noe jeg helt klart har gjort. Men ordet omvendt har en litt annen betydning. Det kan defineres som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som kommer i en uvanlig rekkefølge, og det er slik jeg opplever min egen vei mot tro. For det er underlig at jeg kunne starte å kjenne på en lengsel mot det åndelige uten å kjenne til en eneste tekst eller noen gang ha eid en Bibel. Men trosfølelsen var tydelig og klar, noe som skapte en omvendt læring. Jeg erfarte lengsel og tilstedeværelse først, for deretter å få tanker og refleksjoner bekreftet via tekster jeg aldri tidligere hadde lest. Det ble uunngåelig å ikke la seg påvirke av det, og det ble starten på en endring. Denne endringen ledet meg til å se livet i et nytt perspektiv og tvang meg til å erkjenne at det må finnes en åndelig dimensjon. For hvordan kunne ellers tekstene i Bibelen beskrive mine nyoppdagede erfaringer og innerste følelser på en slik utfyllende måte?

Ta for eksempel Paulus. En kjent misjonær jeg sikkert burde visst mer om. Men for meg var hans historie nærmest ukjent. Ingen jeg hadde hørt om siden barne- og ungdomsskoletiden. Han var rett og slett glemt. Men da jeg for første gang satte ord på hvordan det var å få en tro, ble jeg møtt av historien til Paulus. For da jeg var ferdig med å fortelle hvordan min oppfattelse av livet og Bibelens budskap hadde endret seg brått etter min egen omvendelse, ble jeg forklart likheten i våre historier. Og det var spesielt en enkel setning som festet seg hos meg: