Et åpent KrF

Det vekket sterke følelser i meg da Kristin Walstad nylig meldte seg ut av KrF, og samtidig tegnet et bilde av et parti som hadde blitt smalere, mer lukket, og mindre tolerant. Jeg ble både irritert og lei meg, fordi jeg opplevde kritikken som uberettiget. Jeg ble frustrert, fordi kritikken underbygger en gammel fordom mot partiet som jeg trodde vi var i ferd med å få bukt med. Samtidig ble jeg bekymret for at Walstad kunne ha rett. Derfor tar jeg henne på det dypeste alvor.

I 2014 var KrFs stortingsgruppe på tur til Israel. På denne turen betrodde Knut Arild Hareide meg at han ikke var tilfreds med sin egen innsats for å fornye og bredde ut partiet. Han hadde en tydelig ambisjon om at KrF skulle vinne nye velgergrupper. Han innså at vi måtte klare å favne bredere dersom KrF fremdeles skulle kunne være en kraft i sentrum av norsk politikk.

I 2018 satte han inn støtet. Først kom boka «Det som betyr noe – et KrF for vår tid», der han tegnet opp sitt politiske prosjekt. Det åpne, brede, kristendeomkratiske folkepartiet. Partiet som var mer opptatt av å bygge broer enn å bygge murer. Partiet som la noe annet i begrepet «verdier» enn kun økonomisk vekst. Deretter kom landsstyretalen, med en anbefaling om å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.